VII Johan Henrik Rathmann Marstrander. Født 7. juli 1844 i Brønnøy,
og døde 17. september 1927 i Fusa. Som
alle de andre barna på prestegården måtte han i 12 – 13 års alderen dra til
Bergen for å få tilfredsstillende skolegang. Han ble student på Bergen
Katedralskole i 1864 og tok teologisk embetseksamen i 1870. Samme år ble han
utnevnt til personlig kappelan hos sin far.
Da faren døde i 1873 ble Brønnøy soknekall delt og Johan Henrik ble i
1875 utnevnt til sokneprest i Velfjord som hadde vært anneks under Brønnøy. Han
giftet seg 27. mars 1876 i Bergen med Elisabeth Margareta Behrens som han ble
kjent med i Brønnøy, hvor hun hadde vært guvernante hos distriktslege
Hoffmann. Hun var født 26. februar 1852
i Bergen, som datter av seilmakermester og skipsreder Andreas Thomsen Behrens
(1821 - 86) og Wilhelmine Dominica Matzau. Elisabeth døde 15. april 1956 i
Fusa. De to
var ganske forskjellige. Elisabeth var
preget av et frisinnet, kulturåpent og kunstinteressert hjem. Særlig sang og musikk sto høyt i den
Behrenske krets. Johan Henrik var rolig og konservativ kirkelig, men de
supplerte hverandre og skapte et harmonisk og lykkelig hjem. Etter
fem år i Velfjord ble han forflyttet til Vega i samme prosti. Vega ligger rett ut mot Norskehavet, tre mil
fra fastlandet, nord for Brønnøysund.
Det var værhardt og barskt her ute, men utmerkede kirkelige forhold og
Johan Henrik og Elisabeth hadde 10 fine år som prestefolk. Prestegården
Gladstad var ”et yndet, fredet Sted”, som biskop Skaar skrev i Elisabeths poesialbum
på en visitas. Da
Johan Henrik søkte og fikk stillingen som sokneprest i Fusa i 1889, så var det
nok for å skaffe barna bedre muligheter til skolegang. Avskjeden fra Vega var meget hjertelig. Etter
den siste gudstjenesten en søndag formiddag fulgte store deler av menigheten
med til skipsanløpsstedet Rørøren for å ta farvel. Det
var en temmelig stor flytting. Den
omfattet foruten familien på foreldre og fire barn, også lærerinne, kjøkkenpike
og budeie og dessuten hest og kuer og gårdsredskaper. Rutebåten "President Christie"
skulle ta flyttelasset helt inn til Fusa. Det ble en fin reise i nydelig
vårvær. Det vakte stor begeistring blant
de andre passasjerene når prestefruen ropte på budeien og spurte om hun hadde
melket kuene. Yngstemann, Henrik på 2
år, skulle ha nysilt melk til frokost. Etter
å ha losset den øvrige lasten i Bergen kom "President Christie" noen
dager før pinse inn til Fusa. Det var
for grunt til at båten kunne legge til kaien.
Det var blitt sent på kvelden, men likevel samlet folk seg og fikk
flyttelasset i land ved hjelp av noen store notbåter. Det
var en stor overgang å komme fra den åpne og flate øya Vega til den avstengte
fjordbygda inne i Bjørnefjorden.
Prestegården i Fusa var, og er vel fremdeles den største gården i prestegjeldet.
I ”Efterretninger om geistlige Embeder i Norge” (Shr. 1871) angis at gården
føder 3 hester, 30 storfe og 80 småfe og har 4 husmannsplasser. Gården
var nok blitt noe mindre da det nye presteparet kom til Fusa. Til å begynne med drev de gården selv ved
hjelp av gårdsdreng og budeie og leiefolk i onnene. Senere ble den forpaktet bort etter en
forpaktningskontrakt som måtte godkjennes av Kirkedepartementet. Prestegårdens
hovedbygning var et vakkert hus i gammel embetsmannsgårdstil med mansardtak i
rød teglsten. Vis a vis hovedbygningen på den andre siden av den ca ¾
mål store gårdsplassen lå den Prestegårdene
i Norge var på den tiden kirkens eiendom.
Prestene betalte - som nå - ingen husleie, men måtte selv stort sett
sørge for vedlikehold. Når en prest
forlot embetet, ble det holdt åbotsforretning.
Hadde presten forsømt vedlikeholdet måtte han betale en større eller
mindre åbot. Johan Henrik fikk ikke
penger til å reparere de største skadene, men fikk isteden overta en del av
bygningene. Embetsinntekten var kr. 2.300,-
årlig hvorfor økonomien var så som så. Livet
på en prestegård blir preget av prestens og prestefruens livsgjerning og
livsinnstilling. Det rådet en avgjort kristelig ånd i hjemmet på Fusa
prestegård. Ikke sneversynt eller
utvortes kirkelig formvesen, men en levende, personlig Gudstro, konsentrert om
Jesus Kristus som vår levende Herre og Fader, som levde med i dagliglivets
mange slags opplevelser i sorg og glede.
Johan Henriks yndlingssalme som stadig ble sunget om kveldene når
Elisabeth satte seg til pianoet, var Vilhelm Birkedals "Jeg så ham som
barn". Denne salmen ble også sunget
ved hans gravferd fra Fusa kirke. Det
kristelige liv i hjemmet hadde sine faste rutiner: Hver morgen ble alle samlet
til husandakt i spisestuen kl. halv ni, etter at det var ringt "til
bords" med den store messing bordklokken, som hadde sin faste plass i
spisestuen og ble brukt før alle måltider for å kalle den tallrike huslyd
sammen. Alle i huset skulle være med i
andakten, også eventuelle gjester. Johan
Henrik leste vanligvis fra en husandaktsbok (biskop Laaches og Conrad Svendsens
andaktsbøker ble ofte brukt), så bad han en bønn med Fader Vår og Velsignelsen
til slutt. Det hele tok neppe mer enn 10
- 15 minutter. Ved
alle måltider ble det lest bordbønn før og etter maten. Før man reiste seg fra bordet etter
kveldsmaten, ble det også holdt en kort andakt. For gjester og folk fra
menigheten som ble bedt til å spise, var nok dette en ukjent og forunderlig
skikk. Johan Henrik ønsket at
husandakter skulle bli en alminnelig skikk i menigheten. Søndag
var ukens store dag. Da skulle alle til
gudstjeneste i kriken så sant de kunne slippe fra og så sant det var
"preikesundag". Det var jo tre
menigheter i Fusa Sogn og tre kirker, men bare en prest. Det ble gudstjeneste bare hver tredje søndag
i hver kirke - og da var det "preikesundag" der. Fusa kirke lå
omtrent 5 minutters vei fra prestegården.
Johan Henrik pleide når været tillot det, å iføre seg prestekjolen og
kragen hjemme. Når han var kommet til et bestemt sted på veien, satte ringeren
i med tredjegangs ringing og folk som hadde samlet seg på kirkebakken, gikk
langsomt og høytidelig inn i kirken og fant sine plasser - mennene til høyre
for midtgangen og kvinnen til venstre.
Det var ingen faste plasser, men de enkelte gårdene benyttet gjerne de
samme plassene hver søndag.
Prestefamilien hadde sin egen benk lengst fremme til venstre. Klokkeren,
eller kirkesangeren som han ofte ble kalt, satt i koret og ledet sangen. På den
andre siden av koret satt to menn, menighetens kirkelige tillitsmenn, tilsatt
av biskopen. De var prestens medhjelper i menighetsarbeidet. (Menighetsråd var
ennå ikke innført) De hadde spesielle
funksjoner i en høytidelig seremoni når presten kom inn fra sakristiet. Når presten gikk opp på prekestolen, ble
"prekestolverset" sunget - nemlig "O Helligånd kom til oss
ned". Johan
Henrik skrev alltid sin prekener. Han hadde manuskriptet med på prekestolen og
fulgte nok med i det der. Men han hadde memorert sine prekener så godt og
brukte manuskriptet så diskret at det neppe var mange som la merke til det. Etter
prekenen fulgte den alminnelige kirkebønn bedt fra prekestolen, ikke fra
alteret, som nå. Nesten ved hver gudstjeneste var det barnedåp. Barnedåpen ble alltid forrettet i selve
gudstjenesten som et ledd av den, og det selv om det var katekisasjon og
nattverd. Barnedåpen ble høyt aktet og var kanskje det ledd i gudstjenesten som
engasjerte menigheten mest - alle fulgte spent med. Etter dåpshandlingen gikk alle fadderne rundt
alteret og ofret til prest og klokker. Konfirmasjonsundervisningen
fant sted om sommeren og da hadde presten regelmessig katekisasjon - dvs
samtaler med konfirmanter og skoleungdom på kirkegulvet etter den første salmen
etter prekenen. Det var stort fremmøte.
Menigheten fulgte godt med og det var en ære å kunne svare godt for seg. Nattverden
var vesentlig begrenset til fastetiden og slutten av trefoldighetstiden. Da gikk størstedelen av de voksne
menighetslemmer til alters. Det kunne
være opp til 400 nattverdsgester i Strandvik, den største menigheten. Alle nattverdsgjestene deltok før
gudstjenesten i det alminnelige skriftemål.
Dette kunne ta opp til 5 timer.
Fra visse hold ble det rettet skarp kritikk mot denne
"vanealtergang". Men det ble
ansett for å være en god vane som ga fin kontakt mellom kirken og folket, og
kunne være av betydning for dyperegående sjelesorg. Salmesang
var det dårlig bevendt med. Det var ikke
orgel og kirkesangeren hadde ikke sangstemme.
Han hadde en gammel lærer til assistanse. Etter 18 års strev lyktes det å skaffe
orgel. Men det var ingen som kunne eller
ville være organist. Resultatet ble at
Elisabeth, som kunne spille piano, reiste inn til Kristiania og tok et semester
i orgelspill ved Musikk-konservatoriet.
Så ble hun organist i Fusa kirke så lenge hennes mann var
sokneprest. Da sønnen Peter ble
personlig kapellan hos sin far hendte det ofte at de alle tre var sammen om å
forrette gudstjenesten i Fusa kirke. Gudstjenestespråket
var riksmål. Alterbok og Tekstbok var på riksmål - også prekenene. Men etter
hvert som Johan Henrik vokste seg sammen med menigheten, gjorde han nok også
bruk av bygdespråket. Etter
gudstjenesten fulgte gjerne noen av menigheten med opp i prestegården til
kirkekaffe og hyggelig samvær, ofte med verdifulle samtaler. Det var helg over
søndagen i den gamle prestegården også om det ikke var "preikesundag"
i Fusa kirke. Alle gikk helgekledd. Alt arbeid hvilte unntatt det nødvendigste i
kjøkken og fjøs. Det rådet søndagsstillhet
overalt. Høytidsstemning
preget selvsagt også de store høytider.
Husandaktene var preget av de dramatiske begivenhetene. Det var en alvorlig og stille atmosfære. Langfredag ble flagget firt på halv
stang. Påskedag var det glede og lovsang
igjen og flagget vaiet fra hel stang. Pinsen hadde en annen karakter. Den falt da også på den vakreste vårtiden på
Vestlandet. Men det kristne budskap i pinsen ble alltid betonet. Julen
hadde sitt særpreg på prestegården og for prestefamilien. Julekvelden var også julehelgens høydepunkt
for familien, som det er det i dag. Det
var ingen julekveldsgudstjeneste. Men
hjemme på prestegården ble det stelt til fest.
Den fulgte en gammel nedarvet tradisjon. Julerengjøring, juleslakting og
julebakst var selvfølgelig unnagjort.
Julekveldens formiddag ble barn gjerne sendt rundt med forskjellig slags
julegodt til gamle og syke i bygda. Imens
ble julen forberedt hjemme. Ved totiden
ble det servert mølje, dvs. havreflatbrød oppløst i sterk, fet kjøttkraft med
sirup på. Sterk kost. Juletreet
var hentet og satt på plass i storstuen.
Barna fikk ikke se det før det var ferdig pyntet og med tente lys. Ved 7-tiden samlet man seg i spisestuen,
feststemte og spente. Meny: Avkokt
torsk og risengrynsgrøt. Det var
gårdsdrengens plikt å skaffe torsk. Midt
under middagen måtte hver av barna reise seg og si frem en julesalme. Når måltidet var over, gikk far inn i
storstuen for å tenne julelysene mens resten av flokken sto utenfor. Så ble døren slått på vidt gap og juletreet lyste i all sin strålende glans. Så var det å gå rundt juletreet og synge alle
de kjente julesangene. Endelig var det
utdeling av presanger og opplesing av julebrev og julekort. Kvelden ble avsluttet med stort julebord med
alle de kjente julekakene: hjortetakk, berlinerkranser, bordstabel, sandkaker,
pepperkaker osv. - frukt og alle salgs
julegodter. Gudstjenesten
1. juledag var utvilsomt julens egentlige høydepunkt. Kirken var fullsatt og menigheten sang av
fullt hjerte. Det ble ofret til misjonen
og hele menigheten deltok i en bølgende, smilende festprosesjon opp til
alteret. Juletreet var ikke i bruk da Johan Henrik og familien kom til Fusa.
Men prestefamilien viste an i juletrefestene i prestegården og snart var det i
bruk i hjemmene rundt om. I de
store høytidene var det alltid gudstjeneste i Fusa kirke. Annendagen deltes på anneksene i Strandvik og Hålandsdalen. Det var vanskelig og tung vei til begge
kirkene - til Hålandsdalen én mil med båt og én mil med hesteskyss. Iblant
kunne turen ta 3-4 timer hver vei.
I begynnelsen av det nye århundre ble det god kjørevei til begge
kirkene. De
søndagene som Johan Henrik hadde gudstjeneste i annekskirkene, var det ingen
gudstjeneste i Fusa kirke. Prestefruen
syntes ikke noe om det og startet søndagsskole i prestegården. Den fikk god
tilslutning og om sommeren tok hun med barna til en av nabobygdene eller til en
fjellgård. I julen var det
søndagsskolefest i prestegården. Det ble
spørsmål om søndagsskole også på Vinnæs, Prestegården
ble senter for meget annet kristelig arbeid.
En kvinneforening for Det Norske Misjonsselskap ble opprettet med
Elisabeth som leder og hadde sine møter i prestegården. Likeledes var hun leder
for en kvinneforening for Sjømannsmisjonen.
Arbeidet for Omstreifermisjonen (Misjon for hjemløse) ble også tatt
opp. Hvert år ble det holdt basar hvor
medlemmenes egne arbeider og innsamlede gaver ble loddet ut. Fra de ulike
misjonsforeninger ble det sendt ut reisetalere og Johan Henrik la opp reiserute
for dem i prestegjeldet. Det var nesten
et utall av ulike typer kristelige
organisasjoner som sendte sine representanter rundt i landet til møter
og stevner. Prestegården ble
standkvarteret for dem alle. Johan
Henrik forsøkte alltid å opprettholde et
positivt forhold til alle typer kristelige foreninger og retninger, også til de
"ikke kirkekristne" fridreligiøse kretser. Han deltok leilighetsvis på deres møter og
lot dem bruke kirken og ha ofring på sin store stevner. Men han ble aldri "deres mann",
dertil var han for fast overbevist om kirkens og sitt embetes rett og
betydning. De
store kirkelige besøk var allikevel visitasene, da biskop og prost kom. Visitasene ble den gang holdt regelmessig med
2 års mellomrom. Den ene gang kom biskop
og prost sammen, bispevisitas. To år etter kom prosten alene, på
prostevisitas. De bodde selvfølgelig i
prestegården. Visitasene var en travel tide både for prest og prestefrue. Presten skulle ordne mange praktiske forhold
for besøket i de tre menighetene. Gudstjenester og møter skulle
kunngjøres. Lærerne skulle underrettes
om fremmøte i kirken sammen med barna for avhøring. Beretning om menighetens tilstand skulle
skrives og statistikker utarbeides.
Sønnen Peter som var hjemme på ferie under en prostevisitas fikk av
prosten høre: " Deres far fører et mønstergyldig kontor. De bør ta ham til
eksempel når De blir prest". Også
for prestefruen var visitasen en travel tid.
Hun følte at dette var en visitering av prestegårdens hus og orden. Foruten at gjestene skulle ha godt stell,
skulle det arrangeres en rekke tilstelninger og festmiddager. For presten, og sikkert også for prestefruen,
var det en stor ting å være sammen med sine geistlige overordnede og samtale
med dem om kirkelige og teologiske spørsmål. Prestegårdens
gjestfrihet innskrenket seg så visst ikke bare til visitaser og besøk av
representanter for de mange kristelige foreninger. Særlig om sommeren var det stadig innrykk av
slekt og venner og andre tilfeldige besøkende.
Elisabeth's store slekt i Bergen ville gjerne ta seg en tur til
prestegården i Fusa. En sommer da hennes
søsken med sine familier var på besøk og bodde på nabogårder, men oppholdt seg
hele dagen på prestegården, var det 30 mennesker til bords middag og aften
gjennom hele sommeren. Barna
tok gjestfriheten så selvfølgelig at de til og med inviterte fremmede til å
overnatte på prestegården. Peter
forteller om en slik episode da han var 12 år.
Han sto nede på bryggen og la merke til et eldre ektepar som spurte seg
for etter overnattingsmuligheter. Da
dette viste seg vanskelig gikk han resolutt bort til ekteparet og sa de kunne
overnatte på prestegården. Han klarte å
overtale dem og tok dem med hjem. På
tross av at det allerede var gjester der som riktignok var på vei hjem, ble de
tatt vel imot. Litteraturhistorikeren
Henrik Jæger bodde et års tid med familien inne på Fusa like ved den gamle
prestegården. Han og fruen var ofte
gjester der. Før de reiste fra Fusa
skrev han følgende vers i Elisabeths poesialbum: Under de
skyggende Fusefjeld ligger en
gammeldags gaard, blir det
morgen og tidlig kvæld, solen ved vinterstid tager farvel og kommer først atter ved vaar. Men ei skal
du savne solens skind og ei for
tyngsel du grue, fjeldet det
tynger ei lenger dit sind saa snart som
du træder i stuene ind til Fusas
prest og hans frue. Kjærlige
tanker og glade smil, den utvungne
gjæstfriheds hjem, livsglad
skjæmt uden braad og pil, en prestgaard
kortsagt i gammeldags stil det fant vi på Fusa hos Dem. Da
barna ble voksne og studerte og gikk på skole i Bergen, kunne de alltid ta med
seg venner hjem - gjerne i flere dager, særlig i sommerferien. Hverdagslivet
i prestegården var preget av nøysomhet og arbeidsomhet. Johan Henriks motto var Augustins bønn:
"Domine da quod jubes, et jube quod vis" - (Herre gi meg hva du
krever, og krev så hva du vil). Det var
skrevet med store bokstaver på et kort som han hadde foran seg på skrivebordet. Han
arbeidet meget med sine prekener.
Fredagen var hans faste preken forberedelsesdag. Elisabeth sørget for at han fikk den
nødvendige ro og ikke ble forstyrret.
Det ligger en stor prekensamling etter ham på Øpstad like ovenfor
prestegården. Her bodde de to etter at
Johan Henrik ble pensjonist. Det
var selvsagt ikke mulig å ha noen fast kontortid. Han var ofte på farten rundt i menigheten
både for å treffe folk og for å holde gudstjenester. Fremkomstmiddelet var for det meste hest og
vogn - men også båt. Gamle Brunen, som
han hadde med fra Nordland, var ingen hurtigløper, men en stø og solid
hest. Senere fikk han en liten
vestlandshoppe, Bella. Forpakteren var
forpliktet til alltid å ha en hest reiseklar. Tiden
etter julefeiringen frem til våren falt ofte lang og trist. Regn og ruskevær var det gjerne daglig og
stadig mørkt og grått. Dette var i
parafinlampenes tid. Først lenge etter
presteparets tid på Fusa kom det elektrisk lys.
I tillegg til det vanlige husholdningsarbeidet skapte dette ekstra
arbeid. Og så alt arbeidet med vedovnene: Det var gammeldagse 3-4 etasjers
kakkelovner. Alle var engasjert i å "passe ovnen" for å holde det
varmt. Vedspørsmålet var aktuelt hele
vinteren og det gikk med en masse ved - ikke alltid så tørr som ønskelig. Forpakteren klaget over det store vedforbruket. Barna
gikk på gymnasiet i Bergen og var bare hjemme i helgene. En avveksling om
vinteren var kramkarens besøk. Det var
den samme hvert år. Landhandlerier var det få av på denne tiden og de som
fantes var dårlig assortert. Det var utrolig hva kramkarens kolossale
skreppe inneholdt. Særlig barna og
tjenestefolkene var opptatt av hans herligheter. En av de siste kramkarene slo seg ned som
fast landhandler i en av nabobygdene. Konfirmantundervisningen
var Johan Henriks kjæreste prestearbeid. Det ble svært meget reising av dette fordi de
tre menighetene gjerne ville ha konfirmantundervisning i sitt sogn. Han ble
derved bundet tre dager i uken. Ved
innskrivingen til konfirmasjon ble konfirmantene overhørt av presten. Men det
var sjelden noen ble avvist pga. manglende kunnskaper. Undervisningen foregikk for det meste i
kirken og varte fra 9.30 til 14.30 med en times formiddagspause. Ved
begravelser var det ikke alltid presten ble bedt om å være til stede. Jordfestelsen ble utført kommende "preikesundag"
like etter gudstjenesten. En stolpe var
satt ned i graven på kisten, da graven ble kastet igjen. Denne stolpen ble nå tatt opp, presten holdt
en gravtale og jordpåkastelsen skjedde gjennom hullet etter stolpen. I hovedsognet var presten alltid til stede og
talte og forrettet ved graven. Var
begravelser fra bygden nær hovedkirken, ble talen som oftest holdt i hjemmet og
presten var gjerne med hjem etter gravferden
Ved
bryllup var de gamle bondebryllups-tradisjoner i hevd da Johan Henrik kom til
Fusa og de fortsatte et stykke inn i det nye århundre. Det var tre dagers bryllup med mange gjester
og mye mat og drikke. Bruden hadde krone
og var praktfullt kledd. Tambur og
spelemann var med og fremfor alt kjøkemesteren som dirigerte det hele. Det var
et voldsomt oppstyr og Johan Henrik var nok betenkt på å gå i prosesjon til kirken sammen med
brudeparet til trommevirvel og felespill. I hele
sin prestetid i Fusa var Johan Henrik formann i skolestyret og fikk derved
meget med skolen å gjøre, særlig når det gjaldt bygging av nye skolehus. Skolen
var under sterk utvikling på slutten av forrige århundre og det ble etter hvert
slutt på omgangsskolene i leide lokaler og primitive arbeidsforhold. Presten var ofte tilstede ved eksamener og
avla også ellers besøk på skolene. Henrik
var politisk konservativ og leste Morgenbladet og Bergens Aftenblad. Folk flest i Fusa var venstreorientert og
leste Bergens Tidende. Dette skapte
neppe noen vanskeligheter i prestearbeidet.
Han var ikke politisk aktiv og mente
at en prest ikke burde vanskeliggjøre sin prestetjeneste, som gjaldt
alle i menigheten, ved politisk aktivitet. I
1905 gikk Johan Henrik sammen med sine menigheter helhjertet inn for
frigjøringen fra Sverige og for opprettholdelse av kongedømmet. Gudstjenestene var i denne tiden sterkt
preget av den politiske situasjon. I sitt
nyttårsbrev til broren Fredrik i 1906, skriver Henrik: ” …Gratulerer med den store Begivenhed i 1905! Synes, vi kan være
inderlig glad og Gud taknemlig. Jeg var virkelig med og ydede af helt Hjerte
mit Bidrag til Sagen paa min ringe Maade fra Predikestolen. Jeg synes,
Begivenhedenes Gang har saa tydeliggt vist, at Gud var med i det Hele – at
Tiden nu var inde til vor Frigjørelse. Og hvor fredeligt og stille er det ikke
nu mod hvad Tilfældet var tidligere! Det forekommer mig, at Svenskerne med
deres Konge har baaret sig saaledes ad mod Nordmændene, at de kunde ikke vente
sig andet.” Det
hendte ofte at folk kom til prestegården for å få hjelp ved sykdom og
uhell. Distriktslegen bodde i Os og var
vanskelig tilgjengelig. Johan Henrik hadde kanskje lært noe av sin bror som
studerte medisin og som han bodde sammen med i studietiden. En gang da en mann hadde hugget seg stygt i
benet, sydde han noen sting og forbandt såret på en måte som distriktslegen ga ham anerkjennelse
for. Ved en gulsottepidemi reiste han
til Bergen og orienterte seg hos medisinsk sakkyndige om hvordan man skulle
forholde seg. På Vega hadde han sammen
med menigheten klart å få ansatt lege. I
Fusa ble det opprettet kommunal legestilling i begynnelsen av århundret og
senere ble det eget distriktslege-embete. Elisabeths
arbeid var å lede husholdningen som var
meget stor og krevende. Det var far, mor
og 6 barn. Søsteren Vibeke (Bekka) bodde
på prestegården i 20 år. Hun kom fra
Oslo hvor hun hadde bodd sammen med sin mor etter at faren døde i Brønnøysund i
1873. Da moren døde i 1888 ble hun tatt
vel imot på prestegården i Fusa. For
øvrig besto husholdningen av huslærer eller guvernante, kokkepike, som oftest
stuepike eller en annen hushjelp, iblant husjomfru og dessuten ofte en ung pike
som skulle lære husholdning. Før de fikk
forpakter var det også gårdsdreng, budeie og dagsarbeider - særlig i onnene. Det skulle mye til å skaffe mat til så
mange, uten moderne oppbevaringsmidler og uten landhandel i nærheten. Det ble store krav til planlegging og
organisering. Middagsmaten
var svært ofte saltet torsk og uer som iblant kom i en hel tønne fra
Nordland. Men det ble også spist mye
fersk fisk som ble tatt i fjorden utenfor.
Spekesild var fast lørdagsmat med havresuppe og melk etterpå. Gårdens
besetning av kyr og sauer ga kjøttmat.
Slaktingen om høsten ble foretatt av bygdas slakter. Det ble gjerne slaktet 6-8 sauer og to kuer,
nærmere jul også to griser. Barna ble
omhyggelig holdt borte fra selve slakningen.
Etter høst- og juleslaktingen var det stor aktivitet med å lage til all
kjøttmaten til lagring. Det skulle males
kjøtt til pølser, som ble stappet og kokt eller saltet for senere røking. Det skulle lages rullepølser, sylte,
blodpølser og mye annet. Allikevel var kjøttmåltider forholdsvis sjeldne. Det måtte spares til høytider og viktige
anledninger. Havregrøt
og surmelk var den vanlige kveldsmaten.
Flatbrød sto på bordet hver dag og det lå store stabler på stabburet.
Kolonialvarer kom i store sendinger 3-4 ganger i året. Særlig juleforsyningen var rene feststunden
for barna. Gårdsdriften skaffet korn, poteter og daglig melk. En del av ferskmelken ble plassert i store
åpne spann som ble plassert i en stor stamp med kaldt vann for ikke å
surne. Det var viktig å få søt fløte til
kaffen og ellers i husholdningen. Resten
av melken ble helt i store melkeringer av tre og ble til herlige
rømmekoller. Men rømmen ble skummet av og samlet i
"rømmedallen". Når den var
full ble det kjernet smør. Slik
som prestegården fungerte var husholdningen meget omfattende og krevende, og
ganske sikkert svært kostbar. Man kan
godt tenke seg at økonomien mange ganger kunne være anstrengt. Elisabeth var
svært glad i blomster. Inne skapte hun
et blomsterflor av potteplanter. Ute
anla hun blomsterbed og laget en praktfull rosehage. Elisabeth påtok seg
undervisningen i håndgjerning på skolen og da læreren ikke kunne synge overtok
hun også hans sangtimer i mange år. Barna
måtte selvfølgelig også hjelpe til i husarbeidet. Vedhugging måtte til når den opphugde veden
var brukt opp. Pikene trengte hjelp til
vannbæring. På tørkeloftet måte de ha
hjelp med å trekke rullen. Så var det å
gå ærender rundt i bygda med beskjeder og innbydelser. Var
det noen syke i nærheten ble barna sendt av gårde med suppe eller godmat og med
hilsener. Kjøkkenhagen skulle lukes og vannes.
Og ikke minst måtte de litt større barna hjelpe til med å skaffe fisk. Trollgarnene skulle settes på sin spesielle
måte . På denne måten ble barna kjent
med de forskjellige fiskesorter - ikke bare torsk, sei, hyse og flyndre - men
også lange, steinbitt, knurr og berggylte.
Alt ble brukt, men med varierende entusiasme. Men
skolegangen var det aller viktigste for barna.
Skolen i Fusa var dårlig utbygd.
Det var todelt skole med skolegang annen hver dag. Foreldrene ville at barna skulle komme inn på
middelskolen og gymnaset i Bergen.
Derfor ble det ansatt huslærer og guvernante. Senere hjalp de eldre barna sine yngre
søsken. Da Peter hadde tatt
philosophicum var han ett år hjemme som huslærer før han fortsatte studiene. Ordningen
med privatundervisning ble kostbar. En
tid gikk derfor noen eldre gutter på skolen i prestegården mot å betale
skolepenger. Senere ble noen bygutter som hadde tilpasningsproblemer sendt ut
til prestegården på Fusa for å bli tatt hånd om. Det var skolebestyrer Hambro i Bergen som
sørget for dette. Han var en gammel
klassekamerat av Johan Henrik da han ble sendt på skole i Bergen fra Brønnøysund. De fleste av disse elevene var på
prestegarden ett år, men noen få opptil 4 år. En av
grunnene til at presteparet tok imot elevene fra Bergen var for å bedre
økonomien. Fusa sokneprestembeter var
dårlig avlønnet fra gammelt av.
Lønnsordningen var da de kom til Fusa at menigheten selv for det meste
skulle lønne presten ved offer for de kirkelige handlinger, tiende osv.. Denne ordningen ble endret i 1897. Nå skulle
staten og kommunen sørge for lønnen, men Johan Henrik valgte å fortsette med
den gamle ordningen for å ha bedre kontakt med de enkelte i menigheten. Det var tidligere ingen fast pensjonsalder.
Etter den nye ordningen var aldersgrensen 70 år, men til gjengjeld fikk man da
fast pensjon av staten. Selv om den gamle ordningen var tungvint, demonstrerte
den at det var menigheten selv som lønnet sin prest. Den
gamle prestegården var forfallen. Det
ble etter hvert klart at det måtte en total restaurering til. Det ville bli svært kostbart og etter lange
overveielser bestemte kirkedepartementet seg til å bygge ny prestebolig. Den gamle prestegårdens hus ble kjøp av Fusa
kommune og utbedret slik at den kunne tjene som bolig for distriktslegen. Den gamle boligen ble endret innvendig og har fått et tilbygg slik at den ble
temmelig forskjellig fra den gamle prestegården. Hagens fordums herlighet er
praktisk talt forsvunnet. Presteparet
valgte selv tomten til sin nye bolig som ble plassert på en liten høyde nærmere
fjorden. Våren 1912 flyttet de så inn i sin nye bolig som de var med på å
utforme sammen med arkitekt Sigurd Lunde
fra Bergen. Ennå i åtte år var de prestefolk i Fusa. Da Johan Henrik sluttet som prest i 1920, 76
år gammel, var det meningen at presteparet sammen med sin yngste datter skulle
flytte til Kristiania og bo sammen med Peter, som da var blitt
universitetsstipendiat. Det
gjorde de også, men Johan Henrik lengtet tilbake til sin gamle menighet og
etter bare et halvt år flyttet han sammen med Elisabeth tilbake til Fusa. De fikk overta huset til sin svigersønn, som
lå like ved den gamle prestegården. Her
levet de i nær kontakt med sin gamle menighet inntil Johan Henrik døde i 1927. Han
ble begravet på Fusa gamle kirkegård og
menigheten reiste en minnebauta med prestens bilde i bronse og med innskriften
"Gud er kjærlighet", (1. Joh. 4,16) som var Johan Henriks kjæreste
skriftord. Elisabeth og hennes yngste
datter reiste til Oslo og bodde sammen
med Peter, på Ris utenfor byen.
Elisabeth døde i 1936 og hennes aske ble ført til Fusa og satt ned
i mannens grav. Johan
Henrik og Eilsabeth fikk 8 barn: William
Johannes, Susanne Kristiane, Andreas Behrens, Peter Eliseus, Edel, Henrik
Andreas Behrens, Edel Elisabeth Margarethe og Einar Johan Behrens Marstrander.
|