VII Johan Henrik Rathmann Marstrander.  Født 7. juli 1844 i Brønnøy, og døde 17. september 1927 i Fusa.

Som alle de andre barna på prestegården måtte han i 12 – 13 års alderen dra til Bergen for å få tilfredsstillende skolegang. Han ble student på Bergen Katedralskole i 1864 og tok teologisk embetseksamen i 1870. Samme år ble han utnevnt til personlig kappelan hos sin far.  Da faren døde i 1873 ble Brønnøy soknekall delt og Johan Henrik ble i 1875 utnevnt til sokneprest i Velfjord som hadde vært anneks under Brønnøy.

Han giftet seg 27. mars 1876 i Bergen med Elisabeth Margareta Behrens som han ble kjent med i Brønnøy, hvor hun hadde vært guvernante hos distriktslege Hoffmann.  Hun var født 26. februar 1852 i Bergen, som datter av seilmakermester og skipsreder Andreas Thomsen Behrens (1821 - 86) og Wilhelmine Dominica Matzau. Elisabeth døde 15. april 1956 i Fusa.

De to var ganske forskjellige.  Elisabeth var preget av et frisinnet, kulturåpent og kunstinteressert hjem.  Særlig sang og musikk sto høyt i den Behrenske krets. Johan Henrik var rolig og konservativ kirkelig, men de supplerte hverandre og skapte et harmonisk og lykkelig hjem.

Etter fem år i Velfjord ble han forflyttet til Vega i samme prosti.  Vega ligger rett ut mot Norskehavet, tre mil fra fastlandet, nord for Brønnøysund.  Det var værhardt og barskt her ute, men utmerkede kirkelige forhold og Johan Henrik og Elisabeth hadde 10 fine år som prestefolk. Prestegården Gladstad var ”et yndet, fredet Sted”, som biskop Skaar skrev i Elisabeths poesialbum på en visitas.

Da Johan Henrik søkte og fikk stillingen som sokneprest i Fusa i 1889, så var det nok for å skaffe barna bedre muligheter til skolegang.  Avskjeden fra Vega var meget hjertelig. Etter den siste gudstjenesten en søndag formiddag fulgte store deler av menigheten med til skipsanløpsstedet Rørøren for å ta farvel. 

Det var en temmelig stor flytting.  Den omfattet foruten familien på foreldre og fire barn, også lærerinne, kjøkkenpike og budeie og dessuten hest og kuer og gårdsredskaper.  Rutebåten "President Christie" skulle ta flyttelasset helt inn til Fusa. Det ble en fin reise i nydelig vårvær.  Det vakte stor begeistring blant de andre passasjerene når prestefruen ropte på budeien og spurte om hun hadde melket kuene.  Yngstemann, Henrik på 2 år, skulle ha nysilt melk til frokost.

Etter å ha losset den øvrige lasten i Bergen kom "President Christie" noen dager før pinse inn til Fusa.  Det var for grunt til at båten kunne legge til kaien.  Det var blitt sent på kvelden, men likevel samlet folk seg og fikk flyttelasset i land ved hjelp av noen store notbåter.

Det var en stor overgang å komme fra den åpne og flate øya Vega til den avstengte fjordbygda inne i Bjørnefjorden.  Prestegården i Fusa var, og er vel fremdeles den største gården i prestegjeldet. I ”Efterretninger om geistlige Embeder i Norge” (Shr. 1871) angis at gården føder 3 hester, 30 storfe og 80 småfe og har 4 husmannsplasser. 

Gården var nok blitt noe mindre da det nye presteparet kom til Fusa.  Til å begynne med drev de gården selv ved hjelp av gårdsdreng og budeie og leiefolk i onnene.  Senere ble den forpaktet bort etter en forpaktningskontrakt som måtte godkjennes av Kirkedepartementet.  

Prestegårdens hovedbygning var et vakkert hus i gammel embetsmannsgårdstil med mansardtak i rød teglsten. Vis  a vis  hovedbygningen på den andre siden av den ca ¾ mål store gårdsplassen lå den 10 meter lange ”borgstuen” eller forpakterboligen.  I alt var det 15 hus samlet omkring gårdsplassen.  I tillegg var det fjøs, låve, stall, sauefjøs og grisehus.  Det hørte også et stort naust til gården nede ved  dampskipsbryggen.  Dessuten var det et badehus med ildsted til oppvarming av vann, badeværelse og et basseng.  Det lå litt ensomt til og ble ofte oppsøkt av  fantefølger, ”splinter”.  Derfor måtte bygningen til slutt rives. Ved Sagelven var dessuten et kvernhus som tilhørte prestegården.  Hele prestegården utgjorde et meget vakkert anlegg, men som var preget av forfall da Johan Henrik kom i 1890. Men for barna var prestegården et himmerike.

Prestegårdene i Norge var på den tiden kirkens eiendom.  Prestene betalte - som nå - ingen husleie, men måtte selv stort sett sørge for vedlikehold.  Når en prest forlot embetet, ble det holdt åbotsforretning.  Hadde presten forsømt vedlikeholdet måtte han betale en større eller mindre åbot.  Johan Henrik fikk ikke penger til å reparere de største skadene, men fikk isteden overta en del av bygningene.  Embetsinntekten var kr. 2.300,- årlig  hvorfor økonomien var så som så.

Livet på en prestegård blir preget av prestens og prestefruens livsgjerning og livsinnstilling. Det rådet en avgjort kristelig ånd i hjemmet på Fusa prestegård.  Ikke sneversynt eller utvortes kirkelig formvesen, men en levende, personlig Gudstro, konsentrert om Jesus Kristus som vår levende Herre og Fader, som levde med i dagliglivets mange slags opplevelser i sorg og glede.  Johan Henriks yndlingssalme som stadig ble sunget om kveldene når Elisabeth satte seg til pianoet, var Vilhelm Birkedals "Jeg så ham som barn".  Denne salmen ble også sunget ved hans gravferd fra Fusa kirke.

Det kristelige liv i hjemmet hadde sine faste rutiner: Hver morgen ble alle samlet til husandakt i spisestuen kl. halv ni, etter at det var ringt "til bords" med den store messing bordklokken, som hadde sin faste plass i spisestuen og ble brukt før alle måltider for å kalle den tallrike huslyd sammen.  Alle i huset skulle være med i andakten, også eventuelle gjester.  Johan Henrik leste vanligvis fra en husandaktsbok (biskop Laaches og Conrad Svendsens andaktsbøker ble ofte brukt), så bad han en bønn med Fader Vår og Velsignelsen til slutt.  Det hele tok neppe mer enn 10 - 15 minutter. 

Ved alle måltider ble det lest bordbønn før og etter maten.  Før man reiste seg fra bordet etter kveldsmaten, ble det også holdt en kort andakt. For gjester og folk fra menigheten som ble bedt til å spise, var nok dette en ukjent og forunderlig skikk.  Johan Henrik ønsket at husandakter skulle bli en alminnelig skikk i menigheten.

Søndag var ukens store dag.  Da skulle alle til gudstjeneste i kriken så sant de kunne slippe fra og så sant det var "preikesundag".  Det var jo tre menigheter i Fusa Sogn og tre kirker, men bare en prest.  Det ble gudstjeneste bare hver tredje søndag i hver kirke - og da var det "preikesundag" der. Fusa kirke lå omtrent 5 minutters vei fra prestegården.  Johan Henrik pleide når været tillot det, å iføre seg prestekjolen og kragen hjemme. Når han var kommet til et bestemt sted på veien, satte ringeren i med tredjegangs ringing og folk som hadde samlet seg på kirkebakken, gikk langsomt og høytidelig inn i kirken og fant sine plasser - mennene til høyre for midtgangen og kvinnen til venstre.  Det var ingen faste plasser, men de enkelte gårdene benyttet gjerne de samme plassene hver søndag.  Prestefamilien hadde sin egen benk lengst fremme til venstre.

Klokkeren, eller kirkesangeren som han ofte ble kalt, satt i koret og ledet sangen. På den andre siden av koret satt to menn, menighetens kirkelige tillitsmenn, tilsatt av biskopen. De var prestens medhjelper i menighetsarbeidet. (Menighetsråd var ennå ikke innført)  De hadde spesielle funksjoner i en høytidelig seremoni når presten kom inn fra sakristiet.  Når presten gikk opp på prekestolen, ble "prekestolverset" sunget - nemlig "O Helligånd kom til oss ned".

Johan Henrik skrev alltid sin prekener. Han hadde manuskriptet med på prekestolen og fulgte nok med i det der. Men han hadde memorert sine prekener så godt og brukte manuskriptet så diskret at det neppe var mange som la merke til det.

Etter prekenen fulgte den alminnelige kirkebønn bedt fra prekestolen, ikke fra alteret, som nå. Nesten ved hver gudstjeneste var det barnedåp.  Barnedåpen ble alltid forrettet i selve gudstjenesten som et ledd av den, og det selv om det var katekisasjon og nattverd. Barnedåpen ble høyt aktet og var kanskje det ledd i gudstjenesten som engasjerte menigheten mest - alle fulgte spent med.  Etter dåpshandlingen gikk alle fadderne rundt alteret og ofret til prest og klokker.

Konfirmasjonsundervisningen fant sted om sommeren og da hadde presten regelmessig katekisasjon - dvs samtaler med konfirmanter og skoleungdom på kirkegulvet etter den første salmen etter prekenen.  Det var stort fremmøte. Menigheten fulgte godt med og det var en ære å kunne svare godt for seg.

Nattverden var vesentlig begrenset til fastetiden og slutten av trefoldighetstiden.  Da gikk størstedelen av de voksne menighetslemmer til alters.  Det kunne være opp til 400 nattverdsgester i Strandvik, den største menigheten.  Alle nattverdsgjestene deltok før gudstjenesten i det alminnelige skriftemål.  Dette kunne ta opp til 5 timer.  Fra visse hold ble det rettet skarp kritikk mot denne "vanealtergang".  Men det ble ansett for å være en god vane som ga fin kontakt mellom kirken og folket, og kunne være av betydning for dyperegående sjelesorg.

Salmesang var det dårlig bevendt med.  Det var ikke orgel og kirkesangeren hadde ikke sangstemme.  Han hadde en gammel lærer til assistanse.  Etter 18 års strev lyktes det å skaffe orgel.  Men det var ingen som kunne eller ville være organist.   Resultatet ble at Elisabeth, som kunne spille piano, reiste inn til Kristiania og tok et semester i orgelspill ved Musikk-konservatoriet.  Så ble hun organist i Fusa kirke så lenge hennes mann var sokneprest.  Da sønnen Peter ble personlig kapellan hos sin far hendte det ofte at de alle tre var sammen om å forrette gudstjenesten i Fusa kirke.

Gudstjenestespråket var riksmål. Alterbok og Tekstbok var på riksmål - også prekenene. Men etter hvert som Johan Henrik vokste seg sammen med menigheten, gjorde han nok også bruk av bygdespråket.

Etter gudstjenesten fulgte gjerne noen av menigheten med opp i prestegården til kirkekaffe og hyggelig samvær, ofte med verdifulle samtaler. Det var helg over søndagen i den gamle prestegården også om det ikke var "preikesundag" i Fusa kirke.  Alle gikk helgekledd.  Alt arbeid hvilte unntatt det nødvendigste i kjøkken og fjøs. Det rådet søndagsstillhet  overalt.

Høytidsstemning preget selvsagt også de store høytider.  Husandaktene var preget av de dramatiske begivenhetene.  Det var en alvorlig og stille atmosfære.  Langfredag ble flagget firt på halv stang.  Påskedag var det glede og lovsang igjen og flagget vaiet fra hel stang. Pinsen hadde en annen karakter.  Den falt da også på den vakreste vårtiden på Vestlandet. Men det kristne budskap i pinsen ble alltid betonet.

Julen hadde sitt særpreg på prestegården og for prestefamilien.  Julekvelden var også julehelgens høydepunkt for familien, som det er det i dag.  Det var ingen julekveldsgudstjeneste.  Men hjemme på prestegården ble det stelt til fest.  Den fulgte en gammel nedarvet tradisjon. Julerengjøring, juleslakting og julebakst var selvfølgelig unnagjort.  Julekveldens formiddag ble barn gjerne sendt rundt med forskjellig slags julegodt til gamle og syke i bygda.  Imens ble julen forberedt hjemme.  Ved totiden ble det servert mølje, dvs. havreflatbrød oppløst i sterk, fet kjøttkraft med sirup på.  Sterk kost.

Juletreet var hentet og satt på plass i storstuen.  Barna fikk ikke se det før det var ferdig pyntet og med tente lys.  Ved 7-tiden samlet man seg i spisestuen, feststemte og spente.   Meny: Avkokt torsk og risengrynsgrøt.  Det var gårdsdrengens plikt å skaffe torsk.  Midt under middagen måtte hver av barna reise seg og si frem en julesalme.  Når måltidet var over, gikk far inn i storstuen for å tenne julelysene mens resten av flokken sto utenfor.  Så ble døren slått på vidt gap og  juletreet lyste i all sin strålende glans.  Så var det å gå rundt juletreet og synge alle de kjente julesangene.  Endelig var det utdeling av presanger og opplesing av julebrev og julekort.  Kvelden ble avsluttet med stort julebord med alle de kjente julekakene: hjortetakk, berlinerkranser, bordstabel, sandkaker, pepperkaker osv. -  frukt og alle salgs julegodter.

Gudstjenesten 1. juledag var utvilsomt julens egentlige høydepunkt.  Kirken var fullsatt og menigheten sang av fullt hjerte.  Det ble ofret til misjonen og hele menigheten deltok i en bølgende, smilende festprosesjon opp til alteret. Juletreet var ikke i bruk da Johan Henrik og familien kom til Fusa. Men prestefamilien viste an i juletrefestene i prestegården og snart var det i bruk i hjemmene rundt om.

I de store høytidene var det alltid gudstjeneste i Fusa kirke.  Annendagen deltes på anneksene  i Strandvik og Hålandsdalen.  Det var vanskelig og tung vei til begge kirkene - til Hålandsdalen én mil med båt og én mil med hesteskyss.  Iblant  kunne turen ta 3-4 timer hver vei.  I begynnelsen av det nye århundre ble det god kjørevei til begge kirkene.

De søndagene som Johan Henrik hadde gudstjeneste i annekskirkene, var det ingen gudstjeneste i Fusa kirke.  Prestefruen syntes ikke noe om det og startet søndagsskole i prestegården. Den fikk god tilslutning og om sommeren tok hun med barna til en av nabobygdene eller til en fjellgård.  I julen var det søndagsskolefest i prestegården.  Det ble spørsmål om søndagsskole også på Vinnæs, 7 km. fra Fusa.  Elisabeth tok på seg også denne søndagsskolen, slik at hun først hadde søndagsskole på Fusa og om ettermiddagen på Vinnæs.  Hun ble etter hvert aktiv i søndagsskolearbeidet på landsbasis og ble medlem av styret for Bergens krets av Norsk Søndagsskoleforbund og deltok i Forbundets kretsmøter og på landsmøter.  Hun ble påskjønnet for sitt arbeid med et maleri av Jesus og barna.  Dette er i dag hengt opp i dåpssakristiet i Fusa kirke.

Prestegården ble senter for meget annet kristelig arbeid.  En kvinneforening for Det Norske Misjonsselskap ble opprettet med Elisabeth som leder og hadde sine møter i prestegården. Likeledes var hun leder for en kvinneforening for Sjømannsmisjonen.  Arbeidet for Omstreifermisjonen (Misjon for hjemløse) ble også tatt opp.  Hvert år ble det holdt basar hvor medlemmenes egne arbeider og innsamlede gaver ble loddet ut. Fra de ulike misjonsforeninger ble det sendt ut reisetalere og Johan Henrik la opp reiserute for dem i prestegjeldet.  Det var nesten et utall av ulike typer kristelige  organisasjoner som sendte sine representanter rundt i landet til møter og stevner.  Prestegården ble standkvarteret for dem alle.

Johan Henrik forsøkte  alltid å opprettholde et positivt forhold til alle typer kristelige foreninger og retninger, også til de "ikke kirkekristne" fridreligiøse kretser.  Han deltok leilighetsvis på deres møter og lot dem bruke kirken og ha ofring på sin store stevner.  Men han ble aldri "deres mann", dertil var han for fast overbevist om kirkens og sitt embetes rett og betydning.

De store kirkelige besøk var allikevel visitasene, da biskop og prost kom.  Visitasene ble den gang holdt regelmessig med 2 års mellomrom.  Den ene gang kom biskop og prost sammen, bispevisitas. To år etter kom prosten alene, på prostevisitas.   De bodde selvfølgelig i prestegården. Visitasene var en travel tide både for prest og prestefrue.  Presten skulle ordne mange praktiske forhold for besøket i de tre menighetene. Gudstjenester og møter skulle kunngjøres.  Lærerne skulle underrettes om fremmøte i kirken sammen med barna for avhøring.  Beretning om menighetens tilstand skulle skrives og statistikker utarbeides.  Sønnen Peter som var hjemme på ferie under en prostevisitas fikk av prosten høre: " Deres far fører et mønstergyldig kontor. De bør ta ham til eksempel når De blir prest".

Også for prestefruen var visitasen en travel tid.  Hun følte at dette var en visitering av prestegårdens hus og orden.  Foruten at gjestene skulle ha godt stell, skulle det arrangeres en rekke tilstelninger og festmiddager.  For presten, og sikkert også for prestefruen, var det en stor ting å være sammen med sine geistlige overordnede og samtale med dem om kirkelige og teologiske spørsmål.

Prestegårdens gjestfrihet innskrenket seg så visst ikke bare til visitaser og besøk av representanter for de mange kristelige foreninger.  Særlig om sommeren var det stadig innrykk av slekt og venner og andre tilfeldige besøkende.  Elisabeth's store slekt i Bergen ville gjerne ta seg en tur til prestegården i Fusa.  En sommer da hennes søsken med sine familier var på besøk og bodde på nabogårder, men oppholdt seg hele dagen på prestegården, var det 30 mennesker til bords middag og aften gjennom hele sommeren.

Barna tok gjestfriheten så selvfølgelig at de til og med inviterte fremmede til å overnatte på prestegården.  Peter forteller om en slik episode da han var 12 år.  Han sto nede på bryggen og la merke til et eldre ektepar som spurte seg for etter overnattingsmuligheter.  Da dette viste seg vanskelig gikk han resolutt bort til ekteparet og sa de kunne overnatte på prestegården.  Han klarte å overtale dem og tok dem med hjem.  På tross av at det allerede var gjester der som riktignok var på vei hjem, ble de tatt vel imot.

Litteraturhistorikeren Henrik Jæger bodde et års tid med familien inne på Fusa like ved den gamle prestegården.  Han og fruen var ofte gjester der.  Før de reiste fra Fusa skrev han følgende vers i Elisabeths poesialbum:

 

                                   Under de skyggende Fusefjeld

                                   ligger en gammeldags gaard,

 blir det morgen og tidlig kvæld,

solen ved vinterstid tager farvel

og kommer først atter ved vaar.

 

                                   Men ei skal du savne solens skind

                                   og ei for tyngsel du grue,

                                   fjeldet det tynger ei lenger dit sind

                                   saa snart som du træder i stuene ind

                                   til Fusas prest og hans frue.

 

                                   Kjærlige tanker og glade smil,

                                   den utvungne gjæstfriheds hjem,

                                   livsglad skjæmt uden braad og pil,

                                   en prestgaard kortsagt i gammeldags stil

                                    det fant vi på Fusa hos Dem.

 

 

Da barna ble voksne og studerte og gikk på skole i Bergen, kunne de alltid ta med seg venner hjem - gjerne i flere dager, særlig i sommerferien.

Hverdagslivet i prestegården var preget av nøysomhet og arbeidsomhet.  Johan Henriks motto var Augustins bønn: "Domine da quod jubes, et jube quod vis" - (Herre gi meg hva du krever, og krev så hva du vil).  Det var skrevet med store bokstaver på et kort som han hadde foran seg på skrivebordet. 

Han arbeidet meget med sine prekener.  Fredagen var hans faste preken forberedelsesdag.  Elisabeth sørget for at han fikk den nødvendige ro og ikke ble forstyrret.  Det ligger en stor prekensamling etter ham på Øpstad like ovenfor prestegården.  Her bodde de to etter at Johan Henrik ble pensjonist.

Det var selvsagt ikke mulig å ha noen fast kontortid.  Han var ofte på farten rundt i menigheten både for å treffe folk og for å holde gudstjenester.  Fremkomstmiddelet var for det meste hest og vogn - men også båt.  Gamle Brunen, som han hadde med fra Nordland, var ingen hurtigløper, men en stø og solid hest.  Senere fikk han en liten vestlandshoppe, Bella.  Forpakteren var forpliktet til alltid å ha en hest reiseklar.

Tiden etter julefeiringen frem til våren falt ofte lang og trist.  Regn og ruskevær var det gjerne daglig og stadig mørkt og grått.  Dette var i parafinlampenes tid.  Først lenge etter presteparets tid på Fusa kom det elektrisk lys.  I tillegg til det vanlige husholdningsarbeidet skapte dette ekstra arbeid. Og så alt arbeidet med vedovnene: Det var gammeldagse 3-4 etasjers kakkelovner. Alle var engasjert i å "passe ovnen" for å holde det varmt.  Vedspørsmålet var aktuelt hele vinteren og det gikk med en masse ved - ikke alltid så tørr som ønskelig.  Forpakteren klaget over det store vedforbruket.

Barna gikk på gymnasiet i Bergen og var bare hjemme i helgene. En avveksling om vinteren var kramkarens besøk.  Det var den samme hvert år.  Landhandlerier  var det få av på denne tiden og de som fantes  var dårlig assortert.  Det var utrolig hva kramkarens kolossale skreppe inneholdt.  Særlig barna og tjenestefolkene var opptatt av hans herligheter.  En av de siste kramkarene slo seg ned som fast landhandler i en av nabobygdene.

Konfirmantundervisningen var Johan Henriks kjæreste prestearbeid.  Det ble svært meget reising av dette fordi de tre menighetene gjerne ville ha konfirmantundervisning i sitt sogn. Han ble derved bundet tre dager i uken.  Ved innskrivingen til konfirmasjon ble konfirmantene overhørt av presten. Men det var sjelden noen ble avvist pga. manglende kunnskaper.  Undervisningen foregikk for det meste i kirken og varte fra 9.30 til 14.30 med en times formiddagspause.

Ved begravelser var det ikke alltid presten ble bedt om å være til stede.  Jordfestelsen ble utført kommende "preikesundag" like etter gudstjenesten.  En stolpe var satt ned i graven på kisten, da graven ble kastet igjen.  Denne stolpen ble nå tatt opp, presten holdt en gravtale og jordpåkastelsen skjedde gjennom hullet etter stolpen.  I hovedsognet var presten alltid til stede og talte og forrettet ved graven.  Var begravelser fra bygden nær hovedkirken, ble talen som oftest holdt i hjemmet og presten var gjerne med hjem etter gravferden 

Ved bryllup var de gamle bondebryllups-tradisjoner i hevd da Johan Henrik kom til Fusa og de fortsatte et stykke inn i det nye århundre.  Det var tre dagers bryllup med mange gjester og mye mat og drikke.  Bruden hadde krone og var praktfullt kledd.  Tambur og spelemann var med og fremfor alt kjøkemesteren som dirigerte det hele. Det var et voldsomt oppstyr og Johan Henrik var nok betenkt på  å gå i prosesjon til kirken sammen med brudeparet til trommevirvel og felespill.

I hele sin prestetid i Fusa var Johan Henrik formann i skolestyret og fikk derved meget med skolen å gjøre, særlig når det gjaldt bygging av nye skolehus. Skolen var under sterk utvikling på slutten av forrige århundre og det ble etter hvert slutt på omgangsskolene i leide lokaler og primitive arbeidsforhold.  Presten var ofte tilstede ved eksamener og avla også ellers besøk på skolene. 

Henrik var politisk konservativ og leste Morgenbladet og Bergens Aftenblad.  Folk flest i Fusa var venstreorientert og leste Bergens Tidende.  Dette skapte neppe noen vanskeligheter i prestearbeidet.  Han var ikke politisk aktiv og mente  at en prest ikke burde vanskeliggjøre sin prestetjeneste, som gjaldt alle i menigheten, ved politisk aktivitet. I  1905 gikk Johan Henrik sammen med sine menigheter helhjertet inn for frigjøringen fra Sverige og for opprettholdelse av kongedømmet.  Gudstjenestene var i denne tiden sterkt preget av den politiske situasjon.

I sitt nyttårsbrev til broren Fredrik i 1906, skriver Henrik: ” …Gratulerer med den store Begivenhed i 1905! Synes, vi kan være inderlig glad og Gud taknemlig. Jeg var virkelig med og ydede af helt Hjerte mit Bidrag til Sagen paa min ringe Maade fra Predikestolen. Jeg synes, Begivenhedenes Gang har saa tydeliggt vist, at Gud var med i det Hele – at Tiden nu var inde til vor Frigjørelse. Og hvor fredeligt og stille er det ikke nu mod hvad Tilfældet var tidligere! Det forekommer mig, at Svenskerne med deres Konge har baaret sig saaledes ad mod Nordmændene, at de kunde ikke vente sig andet.”

Det hendte ofte at folk kom til prestegården for å få hjelp ved sykdom og uhell.  Distriktslegen bodde i Os og var vanskelig tilgjengelig. Johan Henrik hadde kanskje lært noe av sin bror som studerte medisin og som han bodde sammen med i studietiden.  En gang da en mann hadde hugget seg stygt i benet, sydde han noen sting og forbandt såret på en måte  som distriktslegen ga ham anerkjennelse for.  Ved en gulsottepidemi reiste han til Bergen og orienterte seg hos medisinsk sakkyndige om hvordan man skulle forholde seg.  På Vega hadde han sammen med menigheten klart å få ansatt lege.  I Fusa ble det opprettet kommunal legestilling i begynnelsen av århundret og senere ble det eget distriktslege-embete.

Elisabeths arbeid var å lede husholdningen  som var meget stor og krevende.  Det var far, mor og 6 barn.  Søsteren Vibeke (Bekka) bodde på prestegården i 20 år.  Hun kom fra Oslo hvor hun hadde bodd sammen med sin mor etter at faren døde i Brønnøysund i 1873.  Da moren døde i 1888 ble hun tatt vel imot på prestegården i Fusa.  For øvrig besto husholdningen av huslærer eller guvernante, kokkepike, som oftest stuepike eller en annen hushjelp, iblant husjomfru og dessuten ofte en ung pike som skulle lære husholdning.  Før de fikk forpakter var det også gårdsdreng, budeie og dagsarbeider - særlig i onnene.   Det skulle mye til å skaffe mat til så mange, uten moderne oppbevaringsmidler og uten landhandel i nærheten.  Det ble store krav til planlegging og organisering.

Middagsmaten var svært ofte saltet torsk og uer som iblant kom i en hel tønne fra Nordland.  Men det ble også spist mye fersk fisk som ble tatt i fjorden utenfor.  Spekesild var fast lørdagsmat med havresuppe og melk etterpå.

Gårdens besetning av kyr og sauer ga kjøttmat.  Slaktingen om høsten ble foretatt av bygdas slakter.  Det ble gjerne slaktet 6-8 sauer og to kuer, nærmere jul også to griser.  Barna ble omhyggelig holdt borte fra selve slakningen.  Etter høst- og juleslaktingen var det stor aktivitet med å lage til all kjøttmaten til lagring.  Det skulle males kjøtt til pølser, som ble stappet og kokt eller saltet for  senere røking.  Det skulle lages rullepølser, sylte, blodpølser og mye annet. Allikevel var kjøttmåltider forholdsvis sjeldne.  Det måtte spares til høytider og viktige anledninger.

Havregrøt og surmelk var den vanlige kveldsmaten.  Flatbrød sto på bordet hver dag og det lå store stabler på stabburet. Kolonialvarer kom i store sendinger 3-4 ganger i året.  Særlig juleforsyningen var rene feststunden for barna. Gårdsdriften skaffet korn, poteter og daglig melk.  En del av ferskmelken ble plassert i store åpne spann som ble plassert i en stor stamp med kaldt vann for ikke å surne.  Det var viktig å få søt fløte til kaffen og ellers i husholdningen.  Resten av melken ble helt i store melkeringer av tre og ble til herlige rømmekoller.  Men rømmen ble  skummet av og samlet i "rømmedallen".  Når den var full ble det kjernet smør.

Slik som prestegården fungerte var husholdningen meget omfattende og krevende, og ganske sikkert svært kostbar.  Man kan godt tenke seg at økonomien mange ganger kunne være anstrengt. Elisabeth var svært glad i blomster.  Inne skapte hun et blomsterflor av potteplanter.  Ute anla hun blomsterbed og laget en praktfull rosehage. Elisabeth påtok seg undervisningen i håndgjerning på skolen og da læreren ikke kunne synge overtok hun også hans sangtimer i mange år.

Barna måtte selvfølgelig også hjelpe til i husarbeidet.  Vedhugging måtte til når den opphugde veden var brukt opp.  Pikene trengte hjelp til vannbæring.  På tørkeloftet måte de ha hjelp med å trekke rullen.  Så var det å gå ærender rundt i bygda med beskjeder og innbydelser.

Var det noen syke i nærheten ble barna sendt av gårde med suppe eller godmat og med hilsener. Kjøkkenhagen skulle lukes og vannes.  Og ikke minst måtte de litt større barna hjelpe til med å skaffe fisk.  Trollgarnene skulle settes på sin spesielle måte .  På denne måten ble barna kjent med de forskjellige fiskesorter - ikke bare torsk, sei, hyse og flyndre - men også lange, steinbitt, knurr og berggylte.  Alt ble brukt, men med varierende entusiasme.

Men skolegangen var det aller viktigste for barna.  Skolen i Fusa var dårlig utbygd.  Det var todelt skole med skolegang annen hver dag.  Foreldrene ville at barna skulle komme inn på middelskolen og gymnaset i Bergen.  Derfor ble det ansatt huslærer og guvernante.  Senere hjalp de eldre barna sine yngre søsken.  Da Peter hadde tatt philosophicum var han ett år hjemme som huslærer før han fortsatte studiene.

 

Ordningen med privatundervisning ble kostbar.  En tid gikk derfor noen eldre gutter på skolen i prestegården mot å betale skolepenger. Senere ble noen bygutter som hadde tilpasningsproblemer sendt ut til prestegården på Fusa for å bli tatt hånd om.  Det var skolebestyrer Hambro i Bergen som sørget for dette.  Han var en gammel klassekamerat av Johan Henrik da han ble sendt på skole i Bergen fra Brønnøysund.  De fleste av disse elevene var på prestegarden ett år, men noen få opptil 4 år.

En av grunnene til at presteparet tok imot elevene fra Bergen var for å bedre økonomien.  Fusa sokneprestembeter var dårlig avlønnet fra gammelt av.  Lønnsordningen var da de kom til Fusa at menigheten selv for det meste skulle lønne presten ved offer for de kirkelige handlinger, tiende osv..  Denne ordningen ble endret i 1897. Nå skulle staten og kommunen sørge for lønnen, men Johan Henrik valgte å fortsette med den gamle ordningen for å ha bedre kontakt med de enkelte i menigheten.  Det var tidligere ingen fast pensjonsalder. Etter den nye ordningen var aldersgrensen 70 år, men til gjengjeld fikk man da fast pensjon av staten. Selv om den gamle ordningen var tungvint, demonstrerte den at det var menigheten selv som lønnet sin prest.

Den gamle prestegården var forfallen.  Det ble etter hvert klart at det måtte en total restaurering til.  Det ville bli svært kostbart og etter lange overveielser bestemte kirkedepartementet seg til å bygge ny prestebolig.  Den gamle prestegårdens hus ble kjøp av Fusa kommune og utbedret slik at den kunne tjene som bolig for distriktslegen.  Den gamle boligen ble endret innvendig  og har fått et tilbygg slik at den ble temmelig forskjellig fra den gamle prestegården. Hagens fordums herlighet er praktisk talt forsvunnet.

Presteparet valgte selv tomten til sin nye bolig som ble plassert på en liten høyde nærmere fjorden. Våren 1912 flyttet de så inn i sin nye bolig som de var med på å utforme sammen med arkitekt  Sigurd Lunde fra Bergen. Ennå i åtte år var de prestefolk i Fusa.  Da Johan Henrik sluttet som prest i 1920, 76 år gammel, var det meningen at presteparet sammen med sin yngste datter skulle flytte til Kristiania og bo sammen med Peter, som da var blitt universitetsstipendiat. 

Det gjorde de også, men Johan Henrik lengtet tilbake til sin gamle menighet og etter bare et halvt år flyttet han sammen med Elisabeth tilbake til Fusa.  De fikk overta huset til sin svigersønn, som lå like ved den gamle prestegården.  Her levet de i nær kontakt med sin gamle menighet inntil Johan Henrik døde i 1927.

Han ble begravet på Fusa  gamle kirkegård og menigheten reiste en minnebauta med prestens bilde i bronse og med innskriften "Gud er kjærlighet", (1. Joh. 4,16) som var Johan Henriks kjæreste skriftord.  Elisabeth og hennes yngste datter reiste til  Oslo og bodde sammen med Peter, på Ris utenfor byen.  Elisabeth døde i 1936 og hennes aske ble ført til Fusa og satt ned i  mannens grav.

Johan Henrik og Eilsabeth  fikk 8 barn: William Johannes, Susanne Kristiane, Andreas Behrens, Peter Eliseus, Edel, Henrik Andreas Behrens, Edel Elisabeth Margarethe og Einar Johan Behrens Marstrander.