IX.1 Sverre
Marstrander. Født 24. oktober 1910 i Kristiania, død 20. september 1986 i
Oslo.
Sverre ble født på den gamle,
vakre fødselsstiftelsen i Akersgaten
– senere gjenoppbygd på Grev Wedels plass. Bokstavelig talt født inn i et fornminne ble han som gjennom hele sitt liv skulle føle slik trang til å forske i fortidens historie.
Etter artium og
forberedende prøver ble det Krigsskolen
ett år og i 1932 ferdig reserveoffiser. Så begynte
studiene.
Fra tidlig ungdom var han tiltrukket av hele Middelhavskulturen.
Derfor startet han med gresk filologi. Under studietiden fikk han anledning til å være med en svensk studentgruppe på utgravninger i Hellas, senere også
som elev ved Svenska Arkeologiske
Institutet i Roma. Eksamen ble avsluttet med magistergraden i klassisk arkeologi
med nordisk arkeologi som støttefag i 1937. Ansatt som konservator ved Universitetets
Oldsaksamlingen i 1938.
Da krigen kom,
fikk Sverre ikke kommet med i krigshandlingene, tross flere forsøk, men kom siden med i Milorg. Det ble dannet små grupper
og han ble våpeninstruktør. Han drev
opplæring i våpenbruk for gutter som ikke hadde avtjent sin verneplikt.
Samtidig drev han etter hvert også spredning
av flygeblad. Høsten 1941 ble han
arrestert i forbindelse med utdeling
av noen illegale aviser i Sarpsborg. Herfra ble han ført til Fredrikstad fengsel og
videre til Møllergaten. Etter en
måneds tid kom han til Grini, hvor han kom på celle med sin sjef professor A.
W. Brøgger
og hans sønn Waldemar. Selv om alle
fangene prøvde å støtte hverandre
ved å holde en spøkefull tone og det
ble holdt gode foredrag og
annen underholdning, så lå trusselen
om en vakker dag å bli sendt til
Tyskland eller verre ting over dem
alle. Selv sa Sverre: «Den begivenhet som gjorde
størst inntrykk på oss den tiden jeg
var der, var skytingen av Ålesund-gjengen.
Den dagen ryktet om hva som hadde
hendt, bredte seg, vil sikkert ingen av dem som opplevet den glemme.»
Sommeren 1942 slapp han fri av mangel
på ytterligere bevis.
Natten til den 16. august
1943 banket tyskerne igjen på døren
for å ta til fange alle
reserveoffiserer. Heldigvis var
Sverre ikke hjemme, men på helleristningsundersøkelser
med kone og barn i Skjeberg. Herfra lyktes det dem senere på dagen – etter den uhyggelige
natten – å få en drosje ned i nærheten av Rød Herregård.
Vennlig, men fort, ble de kjørt ned
til sjøen hvor det lå en pram som kunne utlånes til rotur til Sverige. For kr 2,00 ble den rodd tilbake igjen av en svenske. Da hadde tyskerne patruljert
Iddefjorden hele natten, men midt på blanke formiddagen
kunne da ingen finne på å flykte? –
Jo, slik var det. På svenskesiden ble de hjertelig
mottatt av en bondekonen som bød på konfekt, for hun visste at det kunne ikke
nordmenn få i sitt land. Derpå ble de i militærbil sendt til Gøteborg og
videre med tog til Kjesæter i
Midt-Sverige, mottakersentral av
norske flyktninger. Etter bare et
par dager gikk
veien videre til Stockholm, hvor de hadde fast bopel resten av krigstiden og
hvor Sverres kolleger ved Statens Historiska Museum hjertelig åpnet dørene.
Allerede høsten 1943 begynte
den første organiseringen av norsk flyktningeungdom i leire med norske reserveoffiserer som ledere.
Det første året var antrekket vanlig
sivilt og den øverste ansvarlige svensk. Men så fikk nordmennene bedre uniformer og alle leirene ble regulære
militærleire og dermed ble Sverre
kompanisjef for et kompani.
I mars 1945 dro de norske hjelpetroppene helt nord til
Karesuando i Nord-Sverige, hvor de
lå og ventet på utviklingen. Da
freden var et faktum ble de sendt til Narvik, hvor de ble stasjonert et halvt
års tid før kompaniet ble oppløst. Så kunne han reise tilbake til Oslo for
endelig igjen
å være arkeolog.
Sommeren 1948 tiltrådte han som sjef for den arkeologiske avdeling
ved Vitenskapselskapets Museum i Trondheim. Det var en ikke liten utfordring for en ung
museumsmann å bli leder av et så stort museum. Hele museet måtte stilles opp på
nytt. Alle museumsgjenstandene lå
fremdeles nedpakket fra krigens tid.
Kontorene måtte renoveres. Dette arbeid var han helt alene om i de første
årene. Dertil kom at museets tilhørende distrikt var meget
stort, idet foruten Trøndelagsfylkene
også deler av Møre og Romsdal og
Nordland fylker hørte med. Da det ble ansatt ytterligere
en arkeolog ved museet ble det bedre
tid til en rekke andre aktiviteter ved siden av museumsarbeidet.
Sverre kunne da starte med regelmessige forelesninger
i arkeologi for historiestuderende
ved Norges Lærerhøgskole. Likevel var aldri noe bygdehistorielag
for lite til at han ikke med stor glede
kom og holdt foredrag også
for dem. En tid var han formann for Trøndelagsavdelingen av Foreningen
til Norske Fortidsminnesmerkers Bevaring,
og i flere år formann for Erkebispegårdens restaurering.
I 1953–1954 fikk Sverre ett års permisjon fra arbeidet ved
museet og et stipendium til
vitenskapelig forskning i utlandet. Reisen startet i Sønder-Jylland med
«Nydamskibet» – en forløper for vikingskipene,
til Frobeniusinstituttet i Frankfurt am Main med sin samling av materiale om hulemalerier og helleristninger
fra så og si hele verden, videre til
de nordisk beslektede helleristninger
i fjelldalen Valca
Monica med hulemalerier av bisonokser i Altamira-hulen i Nord-Spania for å slutte i Morbihan, Carnac i Bretagne.
Videre fremover deltok han ofte på internasjonale og nordiske kongresser
fra Island og Færøyene i nord til
Balkan i syd. I dagspressen og fagtidsskrifter
skrev han en rekke artikler om såvel nye problemer som opptok arkeologene som interessante funn fra Trøndelag som kom til museet. Det var også i denne tiden han fullførte sine to største
vitenskapelige arbeider. Naturlig nok var det ene om «Trøndelags forhistorie».
Det andre arbeidet dreide seg om et
emne som alltid hadde ligget i tankene hans fra den første tid som arkeolog, nemlig
helleristninger. «Østfolds jordbruksristnin-ger» ble det verk han tok sin doktorgrad på i 1963.
I 1968 ble Sverre utnevnt til professor ved Universitetet i
Oslo. Noe av det første han tok fatt på var arbeidet med å skaffe Oldsaksamlingen bedre plass. Han håpet å få bygget en
fjerde fløy på Vikingskipsmuseet på
Bygdøy. Men nullvekst ved
Universitetet i 1970-årene satte en bom for alle planer. I diskusjonen om
Hardangervidda deltok Sverre livlig. Han mente at ikke bare miljøverneres, men også kulturverneres røst måtte bli hørt. «Og
her er arkeologene i den heldige situasjon at faste fortidsminner fra vidda fra
oldtid og middelalder, som
boplasser, graver, fangstinnretninger
er fredet med hjemmel i «Lov om fornminne». Å redde det som er igjen av Hardangervidda
er et mål av største betydning ikke
bare i vårt eget, men også i europeisk naturvernarbeide.»
Et annet stort naturområde som interesserte og fengslet
ham meget var gravrøysene
på Mølen, Vestfold. Sommeren 1972 fikk han komme i gang med utgravninger av noen av de mindre røysene. «Mølen er karakterisert som en av
Nord-Europas stolteste minnesmerker. Det store spørsmål har hele tiden vært om
røysene på Mølen likevel ikke var fra bronsealderen som tidligere antatt. Personlig
er jeg av den oppfatning. Meget
tyder på at de nederste røysene ligger for nær havet til å være så gamle. Derfor har jeg
plukket ut to røyser, hvorav en ligger langt
nede, mens den andre ligger helt oppe på raet.» På grunnlag
av disse utgravninger skriver han noen år senere i det arkeologiske tidsskriftet «Viking»
at «de fleste røysene sannsynligvis stammer fra jernalderen, men at de høyest liggende av
dem kan være eldre – kanskje fra bronsealderen. Det er gjort
ytterst få funn på Mølen. Det siste og
kanskje mest interessante av dem fant jeg
i en båtgrav. Det var nagler efter en båt som hadde vært brent ved en begravelsesseremoni i den romerske jernalder, det vil
si de nærmeste århundrene etter Kristus. Dette er blant de eldste jernnagler som er funnet i Norden.»
En stor glede for
ham var innvielsen av Oldsakssamlingens
arkeologiske stasjon på Isegran i Fredrikstad. Sammen med Erling Johansen hadde han vært en av initiativtakerne til
istandsettelse av dette vakre historiske sted.
Oldsakssamlingens
150 års jubileum 1979 falt det også
i Sverres lodd å organisere. I den
anledning ble det utgitt et festskrift med avhandlinger av alle som arbeidet ved museet og en billedbok av de femti fremste funn i løpet av
disse 150 år. Selv skrev han en artikkel om et merkelig
våpen han hadde funnet i Vitenskapselskapets samlinger
i Trondheim. «Det er en sten med en
usedvanlig form. Den har vært brukt
som kastevåpen i en slynge. Maken
finnes ikke her i landet, men var ganske vanlig
i Skottland i slutten av steinalderen. Dette forteller noe om Norges forbindelse mot vest over havet allerede for
tre–fire tusen år siden. Kontakten over sjø og
land var meget livligere den gang enn vi forestiller oss i dag.»
Like før sin 70-års dag
og på vei til Nes på Romerike for å
se på helleristninger ble han grepet fatt i av Hamar Arbeiderblad som skriver: «En som har ledet norsk arkeologi gjennom
en lang rekke år, professor Sverre
Marstrander (ved Oldsaksamlingen i
Oslo) vet å verdsette det uanselige
funn på lik linje med det som ansees som sensasjonelt. Og
så viselig skulle det gå til, at i arkeologiens
skattkammer, Vang i Hedmark, skulle
han avslutte sine befaringer,
nettopp i det området han begynte.
Den gang,
før siste krig, syklet han omkring i Vang,
foretok sine første registreringer og da
han stevnet mot Oslo hadde han oversikt over omkring
100 funn. Hva med arkeologiens
vilkår i dagens Norge?» «Jeg
er optimistisk på arkeologiens fremtid i Norge,
men det ligger
i fagets natur at spesialiseringen stadig
blir mer gjennomført. Der vil neppe
bli den samme mulighet for
all-round-arkeologen herefter. Å
være spesialist på steinalder og
vikingtid samtidig vil neppe være mulig.»
Sverre var ikke mer enn blitt pensjonist før han gikk i gang med å skrive boken «De skjulte skibene» – en populærhistorisk oversikt over de tre
vikingskipene våre, hvordan de ble
funnet, utgravd og restaurert og
om deres sjødyktighet. Forutsetningen for vikingtidens
ekspansjon og maktutfoldelse var den
skipsbyggingskunsten som gjennom
århundre var vokst frem i Norden. Fartøyene fikk etterhvert en stadig mer funksjonell utforming,
slik at de i vikingtiden nærmet seg det fullkomne i hurtighet
og sjødyktighet
ut fra den tids krav og forutsetning. Med bakgrunn
i skipsfunnene forsøker boken å gi
et glimt av vikingtidens kultur, av hvordan fremmede impulser forener
seg med hjemlige
tradisjoner, og hvorledes det på
denne måten dannes nye og verdifulle
kunstformer.
Etter Sverres død skrev professor Arne Skjølsvold i sin
nekrolog i tidsskriftet «Viking» bl.a.: «Helt
til det siste, og lenge etter at han ble rammet av alvorlig sykdom, var han levende opptatt av sitt fag. Hans død er et tap for det arkeologiske miljø og
den etterlater et stort savn blant venner og
kolleger. Sverre Marstrander var en
kunnskapsrik, klok og ettertenksom
person og et interessant menneske.
Han var medlem av Det Norske Videnskapsakademi og
ridder av St. Olavs Orden.»
Viet den 4. januar 1940 av rektor Peter Marstrander i Vår
Frelsers kirke (senere Oslo Domkirke) til Anne Thue Christie Nicolaysen, datter av overlege
dr. med. Lyder Wentzel Christie Nicolaysen og
pianistinne Klara Francisca Kloumann.
Anne Thue
Marstrander. Født 5. april 1915 i København
Familien Nicolaysen var, som familien Marstrander, en
kjøpmannsslekt i Bergen fra midten
av 1600-tallet. Derfor var det ikke rart, at det allerede tidligere var blitt inngått
ekteskap mellom familiene. På 1700-tallet giftet
Regine Marstrander, født Stuwitz seg med statshauptmann Lauritz Holthe Nicolaysen. Men
det skulle altså gå 200 år før det
hendte neste gang.
Anne Thue vokste opp som enebarn i Kristiania, hvor hun gikk 9 år på Vestheim pikeskole – en skole som var
ledet av den dyktige Valentine
Dannevig, som også var utsending
til Nasjonenes Forbund i Genève. Ved hjemkomsten etter slike møter gikk bestyrerinnen rundt i de øverste klassene og fortalte elevene hvilke problemer verden sto overfor
og hvilke beslutninger som var tatt. Det ga
barna tidlig forståelse av at det
fantes en stor verden utenfor klasseværelset og
hjemmet.
Allerede tidlig
hadde elevene fått føling med sterke
politiske konflikter på hjemmebane. I 1920-årene var situasjonen i Norge meget
revolusjonær – noe som toppet seg
med full generalstreik omkring 1925. Hele samfunnet sto plutselig stille – ikke lys i gatene,
hverken trikk eller tog gikk og også renovasjonen holdt opp å fungere. Leieboere måtte selv gå
med sine bøtter om aftenen i mørke gater
med lykt i hånd til bestemte plasser, hvor kloakklokket ble åpnet. Sterke
inntrykk var det for barn i 10-årsalderen. Men skolen gikk
ufortrødent videre.
Etter artium i 1933 tok Anne Thue undervisning i klaverspill hos pianistinnen Ingebjørg
Gresvik ved Nils Larsens Musikkinstitutt. Imidlertid valgte
hun etter et par år å gå over til å
studere fransk. Etter sommerkurs ved Universitetet i Grenoble, tok hun senere
mellomfag i fransk ved Universitetet
i Oslo.
I studietiden traff Anne Thue Sverre, som hun giftet seg
med kort tid før krigen kom til Norge. Det skulle bli dramatiske år for dem begge. Med
mannen som fange på Grini fødte hun
deres første sønn. Snaut to år etter måtte de alle tre flykte til Sverige. Her ble sønn nr. 2 født, mens mannen, som sjef
for et norsk kompani, måtte dra til Kiruna i Nord-Sverige
og etter freden videre til Narvik.
Først ved juletider 1945 ble han dimittert og
livet igjen ble normalt for dem.
Familien flyttet i 1948 til Trondheim, hvor de bodde i 20 år.
Som ung husmor falt det naturlig for henne å melde seg
inn i «Yngre mødres klubb» hvor hun
også senere ble formann en tid. Her
fikk hun anledning til å være med på
opprettelsen av den første «Husmødrenes Barnehage»
i Trondheim. I lengden ble det
økonomisk for vanskelig for en
forening å drive barnehager. Etterhvert utviklet situasjonen seg slik at husmødrene opprettet barnehager som kommunen overtok inntil det hele ble en
naturlig del av det offentlige ansvar.
Anne Thue sluttet seg
også tidlig
til «Foreldreaksjonen mot samnorsk», hvor hun var styremedlem. Det var en bevegelse som fra høsten 1951 tok opp arbeidet med å få godkjent skolebøker med såkalte moderate former. Ved
en iherdig dør til døraksjon lyktes
det å få innsamlet protestunderskrifter fra over halvparten av byens befolkning.
Senere tok hun eksamen ved Statens Bibliotekhøgskole og
ble ansatt ved NTH’s bibliotek hvor hun arbeidet i 7 år. Politisk interessert
hadde hun alltid vært, men det ble liten tid å arbeide aktivt for Høyre.
Likevel ble hun innvalgt på
Fylkestinget, men dessverre bare få
måneder før familien flyttet tilbake til Oslo. Her ble hun ansatt på
Universitetsbiblioteket. Senere kom hun som daglig leder til Matematisk bibliotek på Blindern hvor
hun var helt til hun gikk av med pensjon.
Sverre og Anne
Thue fikk to barn: (Anders) Lyder (Nicolaysen) og
Erik (Greger Nicolaysen).
|