IX.1 Sverre Marstrander. Født 24. oktober 1910 i Kristiania, død 20. september 1986 i Oslo.

 

Sverre ble født på den gamle, vakre fødselsstiftelsen i Akersgaten – senere  gjenoppbygd på Grev Wedels plass. Bokstavelig talt født inn i et fornminne ble han som gjennom hele sitt liv skulle føle slik trang til å forske i fortidens historie.

 

Etter artium og forberedende prøver ble det Krigsskolen ett år og i 1932 ferdig reserveoffiser. Så begynte studiene.

 

Fra tidlig ungdom var han tiltrukket av hele Middelhavskulturen. Derfor startet han med gresk filologi. Under studietiden fikk han anledning til å være med en svensk studentgruppe på utgravninger i Hellas, senere også som elev ved Svenska Arkeologiske Institutet i Roma. Eksamen ble avsluttet med magistergraden i klassisk arkeologi med nordisk arkeologi som støttefag i 1937. Ansatt som konservator ved Universitetets Oldsaksamlingen i 1938.

 

Da krigen kom, fikk Sverre ikke kommet med i krigshandlingene, tross flere forsøk, men kom siden med i Milorg. Det ble dannet små grupper og han ble våpeninstruktør. Han drev opplæring i våpenbruk for gutter som ikke hadde avtjent sin verneplikt. Samtidig drev han etter hvert også spredning av flygeblad. Høsten 1941 ble han arrestert i forbindelse med utdeling av noen illegale aviser i Sarpsborg. Herfra ble han ført til Fredrikstad fengsel og videre til Møllergaten. Etter en måneds tid kom han til Grini, hvor han kom på celle med sin sjef professor A. W. Brøgger og hans sønn Waldemar. Selv om alle fangene prøvde å støtte hverandre ved å holde en spøkefull tone og det ble holdt gode foredrag og annen underholdning, så lå trusselen om en vakker dag å bli sendt til Tyskland eller verre ting over dem alle. Selv sa Sverre: «Den begivenhet som gjorde størst inntrykk på oss den tiden jeg var der, var skytingen av Ålesund-gjengen.[1] Den dagen ryktet om hva som hadde hendt, bredte seg, vil sikkert ingen av dem som opplevet den glemme.» Sommeren 1942 slapp han fri av mangel på ytterligere bevis.

 

Natten til den 16. august 1943 banket tyskerne igjen på døren for å ta til fange alle reserveoffiserer. Heldigvis var Sverre ikke hjemme, men på helleristningsundersøkelser med kone og barn i Skjeberg. Herfra lyktes det dem senere på dagen – etter den uhyggelige natten – å få en drosje ned i nærheten av Rød Herregård. Vennlig, men fort, ble de kjørt ned til sjøen hvor det lå en pram som kunne utlånes til rotur til Sverige. For kr 2,00 ble den rodd tilbake igjen av en svenske. Da hadde tyskerne patruljert Iddefjorden hele natten, men midt på blanke formiddagen kunne da ingen finne på å flykte? – Jo, slik var det. På svenskesiden ble de hjertelig mottatt av en bondekonen som bød på konfekt, for hun visste at det kunne ikke nordmenn få i sitt land. Derpå ble de i militærbil sendt til Gøteborg og videre med tog til Kjesæter i Midt-Sverige, mottakersentral av norske flyktninger. Etter bare et par dager gikk veien videre til Stockholm, hvor de hadde fast bopel resten av krigstiden og hvor Sverres kolleger ved Statens Historiska Museum hjertelig åpnet dørene.

 

Allerede høsten 1943 begynte den første organiseringen av norsk flyktningeungdom i leire med norske reserveoffiserer som ledere. Det første året var antrekket vanlig sivilt og den øverste ansvarlige svensk. Men så fikk nordmennene bedre uniformer og alle leirene ble regulære militærleire og dermed ble Sverre kompanisjef for et kompani.

 

I mars 1945 dro de norske hjelpetroppene helt nord til Karesuando i Nord-Sverige, hvor de lå og ventet på utviklingen. Da freden var et faktum ble de sendt til Narvik, hvor de ble stasjonert et halvt års tid før kompaniet ble oppløst. Så kunne han reise tilbake til Oslo for endelig igjen å være arkeolog.

 

Sommeren 1948 tiltrådte han som sjef for den arkeologiske avdeling ved Vitenskapselskapets Museum i Trondheim. Det var en ikke liten utfordring for en ung museumsmann å bli leder av et så stort museum. Hele museet måtte stilles opp på nytt. Alle museumsgjenstandene lå fremdeles nedpakket fra krigens tid. Kontorene måtte renoveres. Dette arbeid var han helt alene om i de første årene. Dertil kom at museets tilhørende distrikt var meget stort, idet foruten Trøndelagsfylkene også deler av Møre og Romsdal og Nordland fylker hørte med. Da det ble ansatt ytterligere en arkeolog ved museet ble det bedre tid til en rekke andre aktiviteter ved siden av museumsarbeidet.

 

Sverre kunne da starte med regelmessige forelesninger i arkeologi for historiestuderende ved Norges Lærerhøgskole. Likevel var aldri noe bygdehistorielag for lite til at han ikke med stor glede kom og holdt foredrag også for dem. En tid var han formann for Trøndelagsavdelingen av Foreningen til Norske Fortidsminnesmerkers Bevaring, og i flere år formann for Erkebispegårdens restaurering.

 

I 1953–1954 fikk Sverre ett års permisjon fra arbeidet ved museet og et stipendium til vitenskapelig forskning i utlandet. Reisen startet i Sønder-Jylland med «Nydamskibet» – en forløper for vikingskipene, til Frobeniusinstituttet i Frankfurt am Main med sin samling av materiale om hulemalerier og helleristninger fra så og si hele verden, videre til de nordisk beslektede helleristninger i fjelldalen Valca Monica med hulemalerier av bisonokser i Altamira-hulen i Nord-Spania for å slutte i Morbihan, Carnac i Bretagne.

 

Videre fremover deltok han ofte på internasjonale og nordiske kongresser fra Island og Færøyene i nord til Balkan i syd. I dagspressen og fagtidsskrifter skrev han en rekke artikler om såvel nye problemer som opptok arkeologene som interessante funn fra Trøndelag som kom til museet. Det var også i denne tiden han fullførte sine to største vitenskapelige arbeider. Naturlig nok var det ene om «Trøndelags forhistorie». Det andre arbeidet dreide seg om et emne som alltid hadde ligget i tankene hans fra den første tid som arkeolog, nemlig helleristninger. «Østfolds jordbruksristnin-ger» ble det verk han tok sin doktorgrad på i 1963.

 

I 1968 ble Sverre utnevnt til professor ved Universitetet i Oslo. Noe av det første han tok fatt på var arbeidet med å skaffe Oldsaksamlingen bedre plass. Han håpet å få bygget en fjerde fløy på Vikingskipsmuseet på Bygdøy. Men nullvekst ved Universitetet i 1970-årene satte en bom for alle planer. I diskusjonen om Hardangervidda deltok Sverre livlig. Han mente at ikke bare miljøverneres, men også kulturverneres røst måtte bli hørt. «Og her er arkeologene i den heldige situasjon at faste fortidsminner fra vidda fra oldtid og middelalder, som boplasser, graver, fangstinnretninger er fredet med hjemmel i «Lov om fornminne». Å redde det som er igjen av Hardangervidda er et mål av største betydning ikke bare i vårt eget, men også i europeisk naturvernarbeide.»

 

Et annet stort naturområde som interesserte og fengslet ham meget var gravrøysene på Mølen, Vestfold. Sommeren 1972 fikk han komme i gang med utgravninger av noen av de mindre røysene. «Mølen er karakterisert som en av Nord-Europas stolteste minnesmerker. Det store spørsmål har hele tiden vært om røysene på Mølen likevel ikke var fra bronsealderen som tidligere antatt. Personlig er jeg av den oppfatning. Meget tyder på at de nederste røysene ligger for nær havet til å være så gamle. Derfor har jeg plukket ut to røyser, hvorav en ligger langt nede, mens den andre ligger helt oppe på raet.»grunnlag av disse utgravninger skriver han noen år senere i det arkeologiske tidsskriftet «Viking» at «de fleste røysene sannsynligvis stammer fra jernalderen, men at de høyest liggende av dem kan være eldre – kanskje fra bronsealderen. Det er gjort ytterst få funn på Mølen. Det siste og kanskje mest interessante av dem fant jeg i en båtgrav. Det var nagler efter en båt som hadde vært brent ved en begravelsesseremoni i den romerske jernalder, det vil si de nærmeste århundrene etter Kristus. Dette er blant de eldste jernnagler som er funnet i Norden.»

 

En stor glede for ham var innvielsen av Oldsakssamlingens arkeologiske stasjon på Isegran i Fredrikstad. Sammen med Erling Johansen hadde han vært en av initiativtakerne til istandsettelse av dette vakre historiske sted.

 

Oldsakssamlingens 150 års jubileum 1979 falt det også i Sverres lodd å organisere. I den anledning ble det utgitt et festskrift med avhandlinger av alle som arbeidet ved museet og en billedbok av de femti fremste funn i løpet av disse 150 år. Selv skrev han en artikkel om et merkelig våpen han hadde funnet i Vitenskapselskapets samlinger i Trondheim. «Det er en sten med en usedvanlig form. Den har vært brukt som kastevåpen i en slynge. Maken finnes ikke her i landet, men  var ganske vanlig i Skottland i slutten av steinalderen. Dette forteller noe om Norges forbindelse mot vest over havet allerede for tre–fire tusen år siden. Kontakten over sjø og land var meget livligere den gang enn vi forestiller oss i dag

 

Like før sin 70-års dag og på vei til Nes på Romerike for å se på helleristninger ble han grepet fatt i av Hamar Arbeiderblad som skriver: «En som har ledet norsk arkeologi gjennom en lang rekke år, professor Sverre Marstrander (ved Oldsaksamlingen i Oslo) vet å verdsette det uanselige funn på lik linje med det som ansees som sensasjonelt. Og så viselig skulle det gå til, at i arkeologiens skattkammer, Vang i Hedmark, skulle han avslutte sine befaringer, nettopp i det området han begynte. Den gang, før siste krig, syklet han omkring i Vang, foretok sine første registreringer og da han stevnet mot Oslo hadde han oversikt over omkring 100 funn. Hva med arkeologiens vilkår i dagens Norge?» «Jeg er optimistisk på  arkeologiens fremtid i Norge, men det ligger i fagets natur at spesialiseringen stadig blir mer gjennomført. Der vil neppe bli den samme mulighet for all-round-arkeologen herefter. Å være spesialist på steinalder og vikingtid samtidig vil neppe være mulig

 

Sverre var ikke mer enn blitt pensjonist før han gikk i gang med å skrive boken «De skjulte skibene» – en populærhistorisk oversikt over de tre vikingskipene våre, hvordan de ble funnet, utgravd og restaurert og om deres sjødyktighet. Forutsetningen for vikingtidens ekspansjon og maktutfoldelse var den skipsbyggingskunsten som gjennom århundre var vokst frem i Norden. Fartøyene fikk etterhvert en stadig mer funksjonell utforming, slik at de i vikingtiden nærmet seg det fullkomne i hurtighet og sjødyktighet ut fra den tids krav og forutsetning. Med bakgrunn i skipsfunnene forsøker boken å gi et glimt av vikingtidens kultur, av hvordan fremmede impulser forener seg med hjemlige tradisjoner, og hvorledes det på denne måten dannes nye og verdifulle kunstformer.

 

Etter Sverres død skrev professor Arne Skjølsvold i sin nekrolog i tidsskriftet «Viking» bl.a.: «Helt til det siste, og lenge etter at han ble rammet av alvorlig sykdom, var han levende opptatt av sitt fag. Hans død er et tap for det arkeologiske miljø og den etterlater et stort savn blant venner og kolleger. Sverre Marstrander var en kunnskapsrik, klok og ettertenksom person og et interessant menneske. Han var medlem av Det Norske Videnskapsakademi og ridder av St. Olavs Orden.»

 

Viet den 4. januar 1940 av rektor Peter Marstrander i Vår Frelsers kirke (senere Oslo Domkirke) til Anne Thue Christie Nicolaysen,  datter av overlege dr. med. Lyder Wentzel Christie Nicolaysen og pianistinne Klara Francisca Kloumann.

 

Anne Thue Marstrander. Født 5. april 1915 i København

Familien Nicolaysen var, som familien Marstrander, en kjøpmannsslekt i Bergen fra midten av 1600-tallet. Derfor var det ikke rart, at det allerede tidligere var blitt inngått ekteskap mellom familiene. På 1700-tallet giftet Regine Marstrander, født Stuwitz seg med statshauptmann Lauritz Holthe Nicolaysen. Men det skulle altså gå 200 år før det hendte neste gang.

 

Anne Thue vokste opp som enebarn i Kristiania, hvor hun gikk 9 år på Vestheim pikeskole – en skole som var ledet av den dyktige Valentine Dannevig, som også var utsending til Nasjonenes Forbund i Genève. Ved hjemkomsten etter slike møter gikk bestyrerinnen rundt i de øverste klassene og fortalte elevene hvilke problemer verden sto overfor og hvilke beslutninger som var tatt. Det ga barna tidlig forståelse av at det fantes en stor verden utenfor klasseværelset og hjemmet.

 

Allerede tidlig hadde elevene fått føling med sterke politiske konflikter på hjemmebane. I 1920-årene var situasjonen i Norge meget revolusjonær – noe som toppet seg med full generalstreik omkring 1925. Hele samfunnet sto plutselig stille – ikke lys i gatene, hverken trikk eller tog gikk og også renovasjonen holdt opp å fungere. Leieboere måtte selv gå med sine bøtter om aftenen i mørke gater med lykt i hånd til bestemte plasser, hvor kloakklokket ble åpnet. Sterke inntrykk var det for barn i 10-årsalderen. Men skolen gikk ufortrødent videre.

 

Etter artium i 1933 tok Anne Thue undervisning i klaverspill hos pianistinnen Ingebjørg Gresvik ved Nils Larsens Musikkinstitutt. Imidlertid valgte hun etter et par år å gå over til å studere fransk. Etter sommerkurs ved Universitetet i Grenoble, tok hun senere mellomfag i fransk ved Universitetet i Oslo.

 

I studietiden traff Anne Thue Sverre, som hun giftet seg med kort tid før krigen kom til Norge. Det skulle bli dramatiske år for dem begge. Med mannen som fange på Grini fødte hun deres første sønn. Snaut to år etter måtte de alle tre flykte til Sverige. Her ble sønn nr. 2 født, mens mannen, som sjef for et norsk kompani, måtte dra til Kiruna i Nord-Sverige og etter freden videre til Narvik. Først ved juletider 1945 ble han dimittert og livet igjen ble normalt for dem.

 

Familien flyttet i 1948 til Trondheim, hvor de bodde i 20 år. Som ung husmor falt det naturlig for henne å melde seg inn i «Yngre mødres klubb» hvor hun også senere ble formann en tid. Her fikk hun anledning til å være med på opprettelsen av den første «Husmødrenes Barnehage» i Trondheim. I lengden ble det økonomisk for vanskelig for en forening å drive barnehager. Etterhvert utviklet situasjonen seg slik at husmødrene opprettet barnehager som kommunen overtok inntil det hele ble en naturlig del av det offentlige ansvar.

 

Anne Thue sluttet seg også tidlig til «Foreldreaksjonen mot samnorsk», hvor hun var styremedlem. Det var en bevegelse som fra høsten 1951 tok opp arbeidet med å få godkjent skolebøker med såkalte moderate former. Ved en iherdig dør til døraksjon lyktes det å få innsamlet protestunderskrifter fra over halvparten av byens befolkning.

 

Senere tok hun eksamen ved Statens Bibliotekgskole og ble ansatt ved NTH’s bibliotek hvor hun arbeidet i 7 år. Politisk interessert hadde hun alltid vært, men det ble liten tid å arbeide aktivt for Høyre. Likevel ble hun innvalgt på Fylkestinget, men dessverre bare få måneder før familien flyttet tilbake til Oslo. Her ble hun ansatt på Universitetsbiblioteket. Senere kom hun som daglig leder til Matematisk bibliotek på Blindern hvor hun var helt til hun gikk av med pensjon.

 

Sverre og Anne Thue fikk to barn: (Anders) Lyder (Nicolaysen) og Erik (Greger Nicolaysen).

 



[1] Gruppe i Hjemmefronten