IX.2 Ernst Bryne Marstrander. Født 13. november 1908 i Harstad, død 4. januar 1943. Ernst tok middelskoleeksamen i 1925. Året etter sluttet han i gymnaset og dro til sjøs. Meget snart sendte han hjem til sine foreldre et brev hvor han bl.a. skrev: «Du kan tro det er kommet godt med at jeg har lært så meget hjemme av opvask og skuring. Som speider har jeg jo også lært en masse – jeg kunde jo spleise knuter og stikk. Derfor kom jeg naturligvis i stor gunst hos officerene. Kompasset som de fleste av guttene næsten ikke kunde få inn i hode, det kunde jeg så å si fra før hele stasen, så jeg blev satt til å lære et par andre.»

Etter 2 år til sjøs ble Ernst fra oktober 1928 ansatt som kadett ved Sjøkrigsskolen i Horten, hvor han i 1931 avsluttet skolen som nummer 1 og utnevnt til sekondløitnant. I tiden 1929–1934 tjenestegjorde han på Marinens forskjellige skip. I 1933 var han ombord på «Tordenskjold» hvor det hendte en ulykke. Etter et første beroligende telegram skrev han til sin mor: «Jeg er som du forstår aldeles uskadet enda jeg bare stod 1–2 meter unda. Ved et rent tilfelde sto vi ved siden av kanonen og ikke bak. Der var skutt ca. 5 skudd da ulykken hendte. Alt omkring oss var en eneste kruttflamme, idet også brennende kruttstykker blev skutt ut som bitte små prosjektiler og boret seg inn over alt. Da flammen gikk bakover stod altså vi som stod på siden akkurat utenfor grensen av den farlige sektor hvad flamme angikk. Enkeltheter ved selve ulykken har du vel ingen interesse av å høre da alt var en eneste blodsprut med kjøttstykker og slintrer slengende opefter vegger og rekkverk.  Vi får bare håpe at Stortinget nu våkner og får tilstrekkelig dårlig samvittighet til at alt det gamle materiell blir utrangert og erstattet med nytt.»

I 1934 ble Ernst utnevnt til løytnant og samme år avsluttet han sin eksamen ved Statens Gymnastikkskole. I tiden 1934–1939 tjenestegjorde han som skipsoffiser i Den Norske Marine. Ernst avsluttet admiralstabsutdannelsen i 1936 og tjenestegjorde senere i Admiralstaben. 1938 gjennomgikk han kurs og tjenestegjorde ved Marinens flyvåpen i Bergen.

Samtidig ble han også beordret avreise til Stockholm for vinteren 1936–1937 å gjennomgå den svenske Kustflottans «almänna kurs». Tjenestegjorde herunder ombord i jageren «Claes Horn» tilhørende 1. Jegerdivisjon for å følge den svenske Kustflottans øvelser. Likeledes ble han igjen i 1938 beordret avreise til Stockholm for å delta i Sjökrigs–högskolans kurs for sjøoffiserer vinteren 1938–1939.

I disse fem årene før krigen skrev han, som nyutdannet marineoffiser, flere artikler om vårt sjøforsvar såvel i norske fagtidsskrifter og aviser som i det svenske «Vår Flotta», hvor han ble presentert som «permanent norsk medarbetare».

Ved krigsutbruddet 1940 tjenestegjorde Ernst i Admiralstaben i Bergen som stabsoffiser i S.F.D.2, fløy i begynnelsen av mai 1940 til Bodø og fortsatte i etterretningstjenesten, var fra 12. mai stabsoffiser SOK (Sjøforsvarets Overkommando) i Tromsø. Fulgte Kongen og regjeringen på krysseren «Devonshire» til London, og var fra 19. juni 1940 stabsoffiser i SOK., London. Fra 15. juli samme år var han Liaison Officer (sambandsoffiser) på Island. Fra 1. oktober 1941 ble Ernst av Forsvarsdepartementet midlertidig beskikket til kapteinløytnant.

Ernst var medlem av en norsk-britisk komite på åtte medlemmer, fire fra hver nasjon, som skulle trekke opp retningslinjene for å treffe beslutninger om understøttelse fra Storbritannia av underjordisk, militær virksomhet i Norge, sabotasje osv. Han representerte den norske forsvarssjefen på det sjømilitære område.

Under dette arbeid fløy han flere ganger som kurér til Stockholm og var to ganger som spion i Norge.

Ernst under parade i London i anledning kong Haakons 70-årsdag 1942.

I februar 1942 mottok Ernst følgende brev fra Sjøforsvarets Overkommando (SOK) v/admiral Corneliussen:

«Til kapteinløytnant Marstrander.

Fra Commander – in – Chief, Home Fleet, har SOK fått følgende brev, som var vedlagt gjenpart av Deres rapport om de alliertes operasjoner i Lofoten: «I have much pleasure in forwarding the attached report of Operation «Anklet» from Lieutenant, Commander E. Marstrander, Royal Norwegian Navy which Rear Admiral Hamilton, The Flag Officer Commanding, Force «J» has passed to me. This report will considerably assist the conduct of such operations, and copies have been sent to the Admiralty, the Adviser on Combined Operations and the Director of Naval Intelligence.

2)  Lieutenant Commander Marstrander’s presence in H.M.S. Ashanti, his advice in the planing stage and his help during this operation were much appreciated hvilket herved meddeles.

            Det er med stor tilfredshet at SOK har notert sig innholdet av dette brev.

E.  Corneliussen

   Admiral»

Omkring nyåret 1943 ble Ernst med en ekspedisjon til Norge for personlig å påse at partiet kom vel over med alt utstyr. På tilbakereisen ble fartøyet, Marinens «Bodø», minesprengt utenfor Aberdeen i Skottland 4. januar 1943. Bare to overlevde. Ernst Marstrander  var blant de omkomne.

8. januar 1943 sendte F.O./general Hansteen følgende stabsordre: «Jeg må herved meddele til underretning for offiserer og funksjonærer ved F.O. at kapteinløytnant Marstrander er omkommet for nogen dager siden ved minesprengning nær den engelske kyst av et av våre mindre krigsfartøyer som han var ombord på.

F.O. har i kapteinløytnant Marstrander mistet en medarbeider som utmerket sig både ved solide kunnskaper og ved initiativ og stor energi. Han vandt tjenestlig og kameratslig respekt ved sitt reelle sindelag og sin helhjertede innsats for vår felles sak.

Hans bortgang er et alvorlig tap for F.O. Hans minde i ære.»

I den tiden han var i London mottok han flere utmerkelser: Krigskorset med sverd, Krigsmedaljen m/diplom, Deltagermedaljen v/diplom, Haakon VII’s 70 års medalje, for hemmelige tjenester, The Order of the British Empire 1940 for sin deltagelse i planleggingen av det felles norsk-britiske kystforsvar under kamphandlingene.

Ernsts gode venn, Thore Boye, har skildret Ernst på denne måten fra tiden i London:

            Hele pensjonatet forgudet ham. Ikke bare fordi han for alle briter var innbegrepet av en nordmann, men først og fremst fordi han var den han var, alltid full av liv og humør og alltid full av spillopper. Opmerksom og hjelpsom mot gamle som unge, charmerende og åpen i all sin ferd, var han en ambassadør for det frie Norge som vi alle var stolte av.

            En annen side ved Ernst lærte jeg å kjenne i mitt arbeide. Ernst tjenestegjorde i Forsvarets Overkommando, og jeg i Forsvarsdepartementet, og vårt arbeide bragte med sig en rekke diskusjoner om de problemer som forberedelsene for frigjøringen av Norge reiste. Det som alltid slo an, var den oversikt og klarhet som preget Ernsts argumentasjon, de solide kunnskaper han hadde, ikke bare på sitt eget fagområde – det sjømilitære – men også på de andre forsvarsgreners felt. Kanskje av den grunn falt det naturligere for ham enn for mange andre å samarbeide med offiserer av andre forsvarsgrener…

            Ernsts talent for samarbeid og hans naturlige charm var ikke lite av et aktivum i vårt samarbeid med britene. I begynnelsen av 1942 var det blitt nedsatt en norsk/britisk komité som skulde trekke opp retningslinjene for, og treffe beslutninger om understøttelsen fra Storbritannia av underjordisk militær virksomhet i Norge, sabotasje osv. I komitéen hadde hver nasjon 4 medlemmer, og innen vår delegasjon representerte Ernst Forsvarssjefen på det sjømilitære området, mens jeg møtte som Forsvarsministerens representant.

            Det arbeid som komitéen hadde, var av adskillig ømtålig art. Ansvaret overfor dem som var hjemme gjorde den yderste varsomhet nødvendig, og forholdet til britene kalte på diplomatisk takt og nensomhet. For dette spillet hadde Ernst særlige forutsetninger. Han var åpen for andres argumenter, villig til å drøfte alle alternativer, men som fjell i prinsipielle spørsmål, når han hadde tenkt seg frem til et resultat. Hans standpunkter blev da også alltid respektert, ikke bare på grunn av klarhet og konsekvens, men også for den avvæpnende måten de blev fremført på.

            Det blev en ekspedisjon som vi hadde drøftet i denne komitéen som blev Ernsts siste reis. Han hadde utarbeidet en plan for operasjoner på norskekysten med mindre grupper spesialtrenet personell, sendt over fra Storbritannia. Detaljene hadde han penslet ut med minutiøs nøyaktighet, og treningen av folkene hadde han overvåket. For å kunne gi karene instruksjoner helt til det siste søkte han Forsvarssjefen om å få bli med over til Norge for personlig å påse at partiet kom vel over med alt utstyr. En medvirkende årsak var sikkert også trangen til å se Norge igjen, hans grunnfaste mening om at stabsoffiserene måtte holde vedlike kontakten med avdelingen og derigjennem med selve krigen, og kanskje også den følelse  av utilfredshet som mange aktive mennesker hadde i London. Å tumle med papir bak et skrivebord var ikke nok i en tid da verden sto i luer, og ens eget land kjempet en kamp på liv og død.

            Omkring årsskiftet 1942–1943 dro Marinens fartøy «Bodø» over til Norge med Ernst ombord. Fartøyet kom vel frem men aldri tilbake til Skottland. Men en av dem som blev landsatt og som senere kom tilbake til Storbritannia via Sverige, kunne fortelle at det siste Ernst gjorde før fartøyet vendte stevnen vestover igjen, var å finne en diger gråstein som han varsomt løftet ombord. Et stykke Norge ville han ha med seg tilbake, og da han gikk ned gikk noe av Norge ned med ham.

            Ingen kunde tro det var mulig da beskjeden kom om at Ernst hadde gått bort. Vi som ble igjen famlet efter en forklaring på en slik meningsløshet, og vi følte den bitterhet mot skjebnen som Nordahl Grieg har tolket i sitt dikt «De beste»:

 De beste blir myrdet i fengslet,

            sopt vekk av kuler og sjø.

De beste blir aldri vår fremtid.

De beste har nok med å dø.

Men da tingene var kommet litt på avstand lærte vi også å forstå dybden av de siste linjene i diktet.

På deres grav skal skrives:

De beste blir alltid igjen.»

Ernst var ugift.