VIII.9 Carl Johan Sverdrup Marstrander. Født 26. november 1883 i Kristiania, død 13. desember 1965 i Oslo. Han ble oppkalt etter sin morbror, skipskaptein, Carl Johan Sverdrup (født 21. juni 1841), som døde på en reise i det Indiske hav 1882. Carl ble født på Lærerskolen i Kristiansand, og fikk ved dåpen i Domkirken følgende faddere:  overlærer Nitter og frue (født Haugland), frøken Valborg Eckstein og skoleinspektør Beer.

Allerede som ung gymnasiast var Carl  meget opptatt av samfunnsspørsmål og deltok ivrig i debattene igymnassamfunnet. På den tid hadde Nordensgymnasiaster et eget tidsskrift «Nordens Ungdom», hvor redaktøransvaretgikk på omgang. Plutselig kom det til Kristiansand. Tidligere hadde bladetgått utmerket, men da var det nærmest på konkursens rand. Uten penger og uten stoff fikk Carl og et par kamerater den idé å skrive til Bjørnson og be om et lite bidrag for å redde den fortvilte situasjonen. Lang tidgikk før svaret kom fra Bjørnson: Min unge Væn. Gjæmt blant en hel del paa et bord jeg læser ved, finder jeg idag «Nordens Ungdom» 2det  hæfte, Chr.s.S. Og inni et digt til mig og ved foden et brev fra Dem. Jeg ved ikke, hvor længe det har lagt. Jeg har to digte, begge trykte før, men nu glemte i mine «samlede verker» og disse to skal I faa, hvis I sætter pris paa dem.

Deres Bjørnst. Bjørnson.

 Kort tid etter kom diktene. De reddet nok ikke «Nordisk Ungdom», men Bjørnson fikk en stor tilhengerskade blant Kristiansands ungdom.

Aulestad 1902 18/2

I 1902 tok han (eller absolverede, som det dengang het) Carl klassisk eksamen artium ved Christiansands Kathedralskole. Etter å ha tatt Krigsskolens første avdeling ble han i 1903 reserveoffiser. Deretter begynte han å studere ved Universitetet og startet med sanskrit og sammenlignende språkforskning. Meget tidlig bestemte han seg for helt å konsentrere seg om keltologien. Da han ble tildelt reisestipend fra Universitetet dro han til Kerry, sydvest i Irland, og måtte derved renonsere på sin plass i Olympiatroppen i stavsprang. Han var allerede Norgesmester.

Etter en tid i Kerry ble han klar over at selv så langt vest i Irland var engelskens innflytelse altfor stor. «Saa pakkede jeg en Dag mit Habengut paany, leiede et Æsel til Dun Chuinn og satte i stormfuldt Vær over Strædet ved Dun Mør til Øen Store-Blasket, en samling av klipper i Atlanterhavet, der huser et samfund paa halvandet hundrede Mennesker. Hermed var alle Broer brudt af med Udenverdenen. Paa dette St. Helena bodde jeg i 5 Maaneder i frivillig Fængsel i en Verden saa vidt forskjellig fra den, jeg indtil da havde ferdes i.»

Morsom er hans skildring av ankomsten til øya, hvor «Kongen», øyas hersker, mottok ham omgitt av sitt folk og ønsket ham velkommen med dengamle hilsen «10 000ganger hilser jeg deg». Han forsto ikke noe av det «Kongen» sa, men svarte sågodt han kunne på irsk. Resultatet var nedslående idet «Kongen» svarte på engelsk: «Det er et pent språk, det norske.» «Kongen» måtte som degamle høvdinger være uten lyte –6 fot lang og 4 spann mellom skuldrene, men hans palass var så som så: «Bingengik lige op til Portalen og husets eneste Rum huset som ellers Mennesker og Dyr uden Forskjel. Fra Hovedbygningen førte et Hul i Vægen ned i engrende liden Sidebygning af Sten uden nogensomhelst Aabning for Lys og Luft, den havde i sin Tid tjenestegjort som Stald eller Lighus. Jeg fik bevæget min høie Vært til at slaa Hul i Væggen, og paa den Vis fik jeg et efter Forholdeneganske komfortabelt Logi – det var nu engang ikke til at undgaa at Regnet lavede smaa Bække paa Gulvet og at Muggengrodde tykt paa Klæderne efter et Par Dages Forløb.»

Carl spurte «Kongen» hvem som best kunne lære ham irsk, og ble henvist til fiskeren Tomas O. Criomhtháin. Denne fiskeren var ca.50 år og ble senere oppfordret til å skrive om sitt liv på øya. I denne levnetsbeskrivelse, som ble utgitt 1929, skildrer han sitt første møte med Carl slik: «En søndag i begynnelsen av juli måned brakte en «naomhóg»[1] fra Dunquin en herre til Blasket. En slank, høy, blond og blåøyd kar var han. Han hadde bare en smak av irsk på tungen. Han spurte «Kongen» hvem som best kunne lære ham irsk. «Kongen» forklarte ham at det var jeg, fordi jeg kunne lese det og hadde et rikt og godt språk også før jeg lærte meg å lese det. Han ventet ikke lenge med å komme og spørre meg. Han stakk til meg en bok – det var Niamb av Peador O. Laoghaire (1907). «Du er bra, men snakker du engelsk?» sa han. «Ikke mye», svarte jeg. «Det passer bra», sa han. Den første dagen vi kom sammen kalte han meg «mester»! – Han var engod mann mot både høy og lav og jeg tror faktisk at slik pleier det å være med folk av hans slag med store kunnskaper.»

I «fritiden» moret Carl seg med å hoppe stavsprang over de små hyttene. Engang landet han midt opp på taket. Da var det en av degamle konene slo sine krokete hender i kors og medgråtkvalt røst mumlet stille for seg selv: «Gud og Maria med meg – han har djevelen.»

Oppholdet på Blasket ble kortere enn han hadde tenkt seg, idet han fikk stilling som universitetsstipendiat ved Det kgl. Fredriks Universitet i Kristiania. Allerede i 1909 ble han kalt tilbake til Irland som professor ved det irske vitenskapelige institutt «The School og Irish learning» og overtok samtidig redaksjonen av det Irske Akademis «Store irske ordbok». «Her kommer jeg til å sitte i hjertet av de keltiske Sprog» uttalte han til en avis, «i Vest Irsk, i Nordøst Skotsk, i Øst Mansk, Kymrisk i Wales og Bretonsk i Bretagne». Under denne tiden ble han innvalgt som medlem av «The Royal Irish Academy» som han representerte  ved hundreårsfesten  for det Kongelige Fredriks Universitet i Kristiania 2.–8. september 1911. Samme året ble han også innvalgt som medlem av «Videnskabsselskabet» i Kristiania.

I løpet av de årene Carl var i Dublin fikk han fullført et stort anlagt førstehefte av «Store irske ordbok». Dette ble bestemmende for ordbokens videre utarbeidelse, men arbeidet med ordboken måtte hangi opp da han ble kalt hjem igjen til Kristiania i 1913.

Da hadde det på forhånd foregått en lang debatt i Stortinget om opprettelsen av et ekstraordinært professorat i keltiske språk. Jørgen Løvland (da stortingsrepresentant for venstre)gikk varmt inn for både faget og mannen og fremhevet i sitt innlegg «at vi aldri hadde angret på å ha utnevnt unge professorer.» Forslagetgikk altså igjennom. Carl var da 30 år.

Litt senere skrev han en aviskommentar til Fridtjof Nansens bok «Nord i Taakeheimen» (1911), hvor han kom med nye synspunkter om bokens betydning. For ham som språkforsker var ikke bekreftelsen på at Leiv Eriksson hadde oppdaget Amerika et halvt årtusen før Columbus det viktigste. Etter hans mening var det sentrale i Nansens bok påvisningen av hvordan vesterlandske sagn var blitt omplantet på nordiskgrunn i Vikingtiden og etterhvert vunnet innpass i den islandske sagaskrivning. Vinlandsferdene hadde slik sett sitt forbilde i de irske legender om hellig Brénainds reise til det forjettede land.

Men Nansens mening om at navnet Vinland inneholder «vin» (gressgang) var han helt uenig i. «Vind» som de eldste islandske håndskrifter har skrevet, er en norsk tilpasning av det keltiske språk hvor find (vind) betyr hvit (medgammel betydning lykkelig, ren). Det ble av de norske nybyggere i Irland oversatt til Hvitramannaland – de lykkeliges eller saliges land – en nordisk versjon avgamle sagn om de lykkelige øer i Vesterhavet.

Etter at første verdenskrig var slutt ville han på ny reise ut for å fortsette den praktiske utforsking av de keltiske språk. Veiengikk til de vestlige og sydlige egne av Bretagne for å undersøke målførene der. Oppholdet strakte seg over 2–3 år, og hele tiden reiste han rundt med telt og med sin familie. Ja, datter nummer to, Esther Bretonnez,  ble til og med født der nede.

Livet var nok ikke så lett for den lille familien, særlig ikke når lønnen fra Universitetet ikke nådde frem. I lengre tid ble den nemlig sendt til Finisterre i Spania i stedet for Finisterre i Frankrike. Da visste han ingen annen råd enn å ta barnevognen og i nattens mørke fylle den med poteter og grønnsaker. Engang fikk han øye på et kastanjetre med skjønne, modne frukter. Vips var han oppe i treet og ristet det av alle krefter. Med et elegant hopp ned sto han plutselig foran en prest. Han ventet da en formanende preken, men presten så bedende på ham: «Monsieur, skal vi dele?» Og slik ble det.

Det kunne også oppstå lystelige situasjoner. En dag fortalte kroverten ham at han hadde vært så dum å kjøpe et parti rødvin på 600 flasker. I Bretagne vil man imidlertid helst bare drikke sider, så derfor kunne han få hele partiet for 17 øre flasken. Carl slo straks til, men fra da av var det ikke fred å få i teltet. Om dagen kom bøndene og om natten prestene helt til alt var drukket opp i løpet av kort tid. Så kunne han igjen få sin arbeidsro tilbake.

Nest etter keltologien var det runeskriftens opprinnelse som etterhvert opptok ham mer og mer. Hangikk imot den alminnelige oppfatning blant skandinaviske forskere om at runene er oppstått hosgoterne. Carl mente at «spørsmålet måtte ses i sammenheng med den nære kulturforbindelse mellom kelterne og germanerne ved tiden omkring Kristi fødsel.» Videre at «runeskriften var av kelto-latinsk opprinnelse og bygger ikke bare på det latinske alfabet, men også på de sterkt latiniserte nordetruskiske alfabeter somgermanerne lærte å kjenne hos kelterne i Alpelandene.» Hans teorier vakte sterk oppsikt i den vitenskapelige verden og ble diskutert både i utenlandske lærde selskaper og på kongresser. Hans arbeid har virket revolusjonerende på runestudiene.

I 1928 startet Carl «Norsk Tidsskrift for Sprogvidenskap» sammen med en rekke andre språkforskere. Takket være økonomisk støtte av bl.a. Nansenfondet ble dette tidsskriftet et sentralorgan for norsk språkforskning, hvor prinsippene i den allmenne lingvistikk kunne tas opp til behandling. Dette tidsskriftet fortsatte videre i 50 år med den samme høye vitenskapelige standard, inntil detgikk sammen med andre nordiske tidsskrifter under tittelen «Nordic Journal of Linguistics».

I bindet av «Norsk Tidsskrift for Sprogvidenskap» som kom ut i 1932 hadde Carl en større avhandling om forholdet mellom Norge og øya Man. Det begynte med at han et par år tidligere var dradd over til Man for å registrere restene av detgamlegæliske språk (keltiske dialekter fra Irland, Skottland og tidligere ble talt på øya Man). Anglifiseringengikk i rasende tempo og man visste bare om 5–6 mennesker som snakket språket. Det lyktes ham å få skrevet ned ca. 4000 sider av moderne mansk språk og eldre religiøse tekster. Dette materialet forærte den norske regjering til National Manx Museum i Douglas. Innbundet i tre flotte røde skinnbind med et vikingskip igull utenpå ble det personlig overrakt av en liten delegasjon bestående av ham selv, professor Bjørn Hougen og biskop Fjellbu.

Mens Carl var på Man ble han fristet til også å undersøke hvor kraftig restene av detgamle norske samfunn ennågjorde seg gjeldende. «Det norske element stikker langt dypere enn vi nogengang har ant» uttalte han i et avisintervju. «I folketype, samfundsformer og ikke minst igårdsnavn og slektsnavn. I slutten av det 14 århundrede var det ikke mindre enn 170 norske storgårder og norsk har vært talt helt inn i det 15 århundrede. Men det finnes ingen skriftlige kilder på norsk. Vi har baregårdsnavnene somgår helt ned i hedensk tid og så de 50 runekors, som i kristen tid blev satt pågravene.»

Ved siden av sin vitenskap var Carl også sterkt samfunnsengasjert. Dette førte ham ut i lange og heftige avisdiskusjoner i 1930-årene. Den største av alle sakene var Grønlandsstriden. Spørsmålet var om vi i 1814 hadde avstått hele Grønland eller bare de sydvestlige bebodde områdene. Danmark mente det første. Men nordmennene hadde i alle år brukt Øst-Grønland som base for sine fiskerier. Det hadde også foregått forhandlinger oppgjennom årene. Men da Danmark i 1931 sendte en ekspedisjon til Grønland og den fikk politimyndighet også over nordmennene, ble situasjonene akutt. Carl syntes at både regjering og Storting viste en for svak holdning og ikke handlet raskt nok i denne sak. «Okkuper Øst-Grønland, hr. statsminister, og erklær det for norsk land, men la samtidig verden vite at vi når som helst er villige til å møte i Haag og lojalt underkaste oss den avgjørelse som treffes der.» Og slikgikk det. Fangstmannen Halvard Devold heiste det norske flagg i Myggbukta i kong Haakon VII navn og ga det navnet Eirik Raudes Land. Litt senere ble Helge Ingstad utnevnt til sysselmann. Danskene meldte denne okkupasjonen som et rettsbrudd til Folkerettsdomstolen i Haag. Slik var stillingen da Carl i 1932 etter oppdrag fra Utenriksdepartementet skriver en redegjørelse for den franske presse om saken og dens historiske bakgrunn. Norge tapte fullstendig ved dommen i Haag 5. april 1933.

Et par år senere var det vår hvalfangstpolitikk han angrep. «Hvalrådet har på flere feltergjort megetgodt arbeid. Jeg bebreider det bare tre ting, at det over alle de mange problemer det har tatt opp harglemt hvalen selv – det er kanskje ikke så uvesentlig. Aldri før i historien har noe folk drevet en så motbydelig rovdrift som vi, så koldblodig og så kynisk desimert (sterkt redusert) en hel dyrerase. Hovedanklagen mot Hvalrådet er altså denne, at det intet alvorlig skritt har tatt for å værne om hvalbestanden og dermed bragt en av våre største næringsgrener på ruinens rand.» Handelsminister Madsen svarte at man arbeidet for å få kontroll med hvalfangsten, men da måtte også utlandetgå med på en tilsvarende begrensning av fangsten. Hvorom allting er – Carls advarsel kom for sent.

En annen sak hanglødet for var reising av et monument over polarfarere. «I takknemlig erkjennelse av hvilke moralske og reelle verdier norsk polarforskning hargitt vårt folk, oppfordrer vi alle landsmenn til å være med å reise våre store polarforskere et verdig monument i landets hovedstad og innbyr i den anledning til minneaften i Universitetets Aula.» Året etter måtte han i et intervju tilstå «at det foreløpig ikke var kommet så mange penger inn. Men komitéen skulde få med representanter for Universitetet, sjømannsorganisasjonene, kirkedepartementet m.fl. De hadde også konferert med rådhusarkitektene om plasseringen av monumentet ut mot sjøen.» Dessverre ble det med planer helt til krigen kom, og da ble det ikke tid til å tenke på slikt. Nå er det aldri noen som snakker om det i det hele tatt.

Språkstriden var det naturlig at Carl, som var språkforsker, interesserte seg for. Sammen med professor J. Sverdrup sendte han den departementale rettskrivningsnemnd noen bemerkninger. Han var stort sett enig i nemndens forslag til tillatte sideformer, han var til og med villig til ågå lenger enn nemnden haddegjort, f.eks. burde man skrive jei, mei osv. og sløyfe den stumme h. Han betoner til slutt at alle norske ord skal ha full borgerrett i bokmålet. «Det videre arbeid må da bli å ta hele rettskrivningen opp til ny drøftelse for til slutt å fastsette klare og bestemte regler som virkelig omfatter det hele ordforråd.»

Da så krigen kom var det ikke til å forundres over at han med sine åpenhjertige uttalelser fort kom i konflikt med okkupasjonsmakten. Hele treganger ble han arrestert, men slapp merkelig nok ut etter en tid.

Et par morsomme historier fra denne tiden:

Engang på Møllergaten 19 ble han innkalt til sjefen fordi han ikke hadde hilst på en tykk offiser da hangikk forbi pågangen. Det var nemlig alle fangene forpliktet til. Da svarte han meget kontant at det står i Genève-konvensjonen at offiserer hilsergjensidig på hverandre selv om den ene part er fange. Han hadde hilst først engang på den tyske offiser, men ikke sett ham hilse igjen. Derfor ville han som reserveoffiser ikke lenger hilse på denne tyske offiseren.

Den andre historien er også fra et av hans fengselsopphold. Engang kom løslatelsen så plutselig at han ikke fikk tid til å rydde cellen sin ordentlig. Derfor ble det i en sprekk i muren en dag funnet noen bitte små lapper med underlige tegn. Da ingen av tyskerne på Victoria Terrasse kunne tyde dem, ble lappene sendt ned til Universitetet i Berlin. Men derfra ble de returnert med påskriften: «Dette er det ingen andre enn professor Marstrander i Oslo som kan tyde.»

Ved rettsoppgjøret etter krigen sviktet han ikke singamle venn Adolf Hoel, som overtok som prorektor og siden rektor ved Oslo Universitet etter at Didrik Arup Seip var blitt avsatt og fengslet av tyskerne i 1941 og sendt til Tyskland. I sitt vitneprov i retten sa Carl bla.: «For meg er Adolf Hoel den beste nordmann jeg har kjent, den skarpeste vakthund for våre nasjonale og økonomiske interesser i ishavene som vårt land har hatt. Det er ham vi kan takke for at Svalbard kom under norsk statssuverenitet. Hans avsløring i 1939 av Hitlers planer om å okkupere Dronning Mauds land fikk regjeringen Nygaardsvold til å ta affære så vi kom inn en skipslengde foran Hitler.

Det er blitt klart dokumentert under prosessen at Hoel overtok prorektoratet efter konferanse med en rekke professorer, fremfor alt dekanene. Jeg tror det er meget få som idag vil stå frem og si at denne linjen ikke tjente Universitetets og landets interesser. Det har aldri falt i en norsk univeritetslærers lodd å yde sitt universitet så fremragende tjenester som Hoelgjorde i disse kritiske årene. Av historiens dom har han intet å frykte.»

Til sluttgjengis noe at det rektor ved Universitetet i Oslo Hans Vogt skrev i Dagbladet etter Carls død: «Med Carl Marstrander er en av våre største vitenskapsmenngått bort; en verdig arvtaker etter sine lærere professorene Alf Torp og Sophus Bugge, selvgrunnleggeren av en norsk keltologisk skole, nestoren blant norske språkforskere. Fantasi, skarpsindighet, kombinasjonsevne kombinert med sjeldne kunnskaper preger hans forskergjerning, og de som kjente ham, kunne ikke unngå å fornemme suset avgeni. Han var en fargerik personlighet, i personlig samvær snarere sky og beskjeden, men i kamp kunne han være steil og stri og derfor en fryktet polemiker.

En stor vitenskapsmann, en stor nordmann og engrand seigneur ergått bort med ham.»

Utmerkelser:

Ridder av den franske Æreslegion. 1929, En plakett av The Manahan Thropy 1964 (Manahan er engælisk gudefigur som hargitt navnet til øya Isle om Man).

Den 12. september 1914giftet Carl seg i Christiania med Audhild Sverdrup, født 31. mars 1893 i Christiania, død 11. august 1932 i Oslo, datter av polarforskeren Otto Neumann Knoph Sverdrup, født 31. oktober 1855 i Bindalen og Grethe Andrea Engelschiøn, født 1. september 1866 i Nordre Hurdal. Ekteskapet oppløst.

Audhild Marstrander

Audhild var med sin far på en hvalfangstekspedisjon til Alaska og ledsaget senere, sammen med deres barn, Carl på hans studiereiser i Bretagne. Videre ledsaget hun ham på en studiereise i 1925 til Wien, hvor han studertegamle etruskiske innskrifter.

Carl og Audhild fikk  tre barn: Aud, Ester Bretonnez og Kai.

Til vensgtre:Aud sammen med eldste datter Aud.

Til høyre: Carl, Audhild og Aud sammen med barnepiken på promenaden i Nice 1919